Solformørkelsen 2015 Premiekonkurranse!!

Ikke barebare å ta bilde av den der sola som gjemmer seg bak månen...

 Prøvde uendelig mange variasjoner av solbeskyttelse på kameraet før jeg bokstavelig talt snublet i løsningen... Ta en kikk på det siste bildet og gjett hva jeg til slutt endte opp med å bruke foran kameralinsa.

 Det finnes helt sikkert mange bedre bilder enn mine der ute på nett, men ble bare strålende fornøyd at jeg i det hele tatt fikk tatt noen bilder hvor formørkelsen kom fram :))

Premien tilfaller den som først svarer riktig på hva slags beskyttelse jeg brukte ;) Og hva premien er? Jo det har med svaret å gjøre ;)))

Når drømmejobben plutselig lyser mot deg...

OBS! Dett blir et litt ustrukturet og rotete innlegg, med mye tekst og lite bilder...
så da er dere advart ;)

Jeg har over lenger tid nå, vurdert å skrive et litt mer ærlig innlegg om hvordan livet mitt er. Som endel vet ble jeg uføretrygdet i altfor ung alder.
Og før tankene begynner og svirre om nok en blogger som lever på NAV og synes det er lettvint og digg, kan bare kutte ut de tankerekkene med en gang, for det er
INGENTING DIGG MED Å VÆRE AVHENGIG AV NAV!!!
Det er for meg forbundet med så mye skam at hver gang jeg skal møte nye mennesker gruer jeg meg spesielt for et av standardspørsmåla folk har, nemlig hva jeg jobber med... Da kikker jeg som regel litt brydd ned i bakken og sier at jeg dessverre for tiden er uføretrygdet.

Jeg har også fram til nå i det aller siste følt at jeg nærmester forpliktet til å fortelle nærmest ukjente mennesker om hvorfor det er sånn at jeg "utnytter" velferdsstaten, men har endelig skjønt at det ikke egentlig ligger en forklaringsplikt der.
Jeg er veldig heldig som har blitt født inn i denne flotte velferdsnasjonen, for ellers hadde jeg garantert gått til grunne for mange år siden...

Når dagene er rolige og "vanlige" funker livet sånn tålig greit,men i det øyeblikket jeg skal noe utenom normalen er det fullstendig utmattende for meg. Skal jeg være med på "harrytur" en dag, må jeg vite det litt påforhånd så jeg vet at jeg ikke har noen avtaler minimum de første to dagene etterpå, for da er jeg helt kjørt...

I forkant av at jeg ble erklært ufør, er det også flere år med utprøvinger av både jobb og skole, uten andre resultater enn at vi fant ut hvor lite jeg tåler, før det surrer seg til for meg igjen. Jeg har gått til ulike behandlinger fra jeg var 14år, så det står ikke på at jeg ikke har prøvd...

Sjøl om vi er så heldige her til lands at det finnes et system som hjelper dem som av ulike grunner havner utenfor A4-ektemake-1,84 barn-jobb til begge-greia, så må det også sies at det å ende opp med en uføretrygd er ikke en enkel sak! Det er ikke sånn at om du er mer enn gjennomsnittlig arbeidssky, så er det bare å gå på NAV for å skaffe deg en uføretrygd...
Fra jeg ramlet ut av arbeidslivet, til jeg satt med papiret på at jeg hadde blitt erklært ufør tok det 11 år. Og tro meg, det var 11 år hvor alt som hadde med forutsigbarhet i forhold til økonomien, bare var å se langt etter... (Og det er ingen som blir friskere av økonomiske bekymringer 24/7 i hvertfall)

Jeg var av de som var optimistiske etter de flotte nyttårstalene som har vært fra både Kongen og statsministere etter 22.7-tragedien. Der de lovte å ruste opp psykiatrien og spesielt fokusere på god traume-behandling uansett hvor i landet man bor. Et mer inkluderende arbeidsliv og flere muligheter for tilrettelegging for å komme seg inn i arbeidslivet igjen...  Fine ord det.....
Bare synd at det ikke skjer noe annet i praksis, enn å "belønne" de som klarer å jobb i tillegg til trygden sin...

Problemet der er bare det at det er svært få arbeidsgivere som tør å ansette folk som går på trygd og hvertfall sånne som meg, som nå har et ca 15 år stort hull i CV'n min...

Men det stopper meg ikke fra daglig å lese stillingsannonser, finne ut om det er noe utdanning jeg kan ta, om det er noen i det hele tatt som kan ha bruk for arbeider som klarer jobbe ca 8 timer pr uke fordelt på to dager???
Opp  igjennom åra er det mye jeg har villet bli... Fra yngre dager var det lærer, så gikk det veien via barnevernspedagog, vernepleier, til sosialrådgiver og nå plutselig helt ut av det blå, da jeg så denne stillingsutlysninga har jeg funnet ut hva som faktisk er den ultimate drømmejobben

Hehe og de som gikk sammen med meg på sos.ped i Notodden for noen år siden nå kan jo flire littebitt for jeg var jo av de som absolutt mente at læreren (han med netcom-sveisen ja) fokuserte vel mye på skolens organisasjonsstruktur, ledelsesteorier , konfliktløsning i arbeidsstokken osv.. . som om vi alle ville bli rektorer liksom. (Dette var i den fasen jeg ville bli sosialrådgiver :)
Men nå sitter jeg altså her og har endelig funnet ut "hva jeg vil bli når jeg blir stor" eller når jeg blir frisk som jeg drømte om i mange år... og vet at jeg ikke trenger søke på stillingen engang, for jeg er virkelig ikke i stand til å jobbe så mye... Og det gjør meg helt grusomt, forbanna trist... Men at det er drømmejobben?  -Helt klart!!