Mange av mine venner og kjente og veldig mange av de som har
vokst opp i Kongsberg, kjente hennes som fru Albertsen. For mange var hun en
streng lærer. Men jeg har også de siste årene fått høre om henne som en lærer
som var streng MEN samtidig rettferdig i sin strenghet.
Mange nye nordmenn som kom til Kongsberg helt fram til godt
ut på 2000-tallet kalte henne for Ellen. Hun tok i mot dem i huset sitt. Lærte
av dem, kulturen og mattradisjoner fra deres hjemland (som tidvis også skulle
prøves ut for meg). Mens de fikk lære Norsk og om den norske kulturen. I
hvertfall den delen av den norske kulturen hun sjøl kjente til og forholdt seg
til.
Hun var aktiv i BK svømming, Vinklubb, bokklubb, og gjorde
så godt hun kunne for å lære nye ting.
Noe av det siste vi jobbet mye med
sammen var det å bruke PC, internett, nettbank og hva man kan gjøre når PC’n
streika. Tålmodighet har nok ikke vært den egenskapen hun har vært mest kjent
for. Og det var ikke få ganger jeg ble ringt etter fordi, hun hadde trykket på
alle knappene i håp om å fikse problemet sjøl, men heller endte opp med at
ingenting virket.
Jeg ble ringt etter fordi jeg hverken kjente henne som Fru
Albertsen eller Ellen, men som Mormor.
Og nå er min Mormor død. Torsdag 4. oktober trakk hun pusten
for siste gang.
Dagen etter var jeg med og tømte resten av rommet hennes på
Skavangertun. Jeg blir ganske satt ut av hvor fort alt skal gå fra noen dør til
alle spor er slettet etter et menneske.
Mens jeg sitter her og skriver nå, kan jeg formelig
kjenne rødblyanter herjer i bakgrunnen.
Jeg gikk på barneskolen, var på ferie og sendte postkort til
Mormor. Dette fikk jeg tilbake med rød penn brukt på alle feil og mangler. Vi diskuterte
bruken av klammeform i både nynorsk og bokmål. Og hva man hadde lov til å
skrive og hva man kunne si. Så vi kom fram til et kompromiss: Når jeg skrev brev
til henne, kunne jeg sette et anførselstegn først og sist. (så derfor starter og stopper dette innlegget sånn) Da var det å regne
som replikker/direkte tale og da kunne jeg skrive på dialekt. Stor var
triumfgleden da jeg kunne bruke rød penn på en lapp hun hadde satt opp over en
kran på sommerhuset på Lista, hvor hun hadde glemt en e i ordet ikke.
Jeg har mange minner knyttet til Mormor.
I 1986 var jeg med Mormor
og Morfar på ferie helt til Morfars fødeby Tromsø. De to og jeg i en grå Ford
Escort mil etter mil. Jeg fikk treffe slektninger i hopetall der opp og fikk
høre mange historier fra «gamle dager» som jeg elsket. Jeg var jo en sånn
irriterende unge som spurte og grov om alt mulig og som allerede da, ikke
klarte sove mens vi kjørte bil. Men så lenge det var oss tre så virket det ikke
om det gjorde noe med alle spørsmåla mine.
Vi hadde noen år i barndommen min hver våre firkanter i
kjøkkenhagen, hvor vi kunne så hva vi ønsket oss. Jeg elsket å se ting spire og
gro, men HATET luking! Det var en jobb Mormor ikke hadde noe imot. Og jeg har
et bilde av henne i hode med en stor solhatt som hjelper meg å luke bedet mitt.
Det skjedde nok ikke så mange ganger, men er absolutt av de tingene som har
festet seg.
(Dette bildet er ikke fra bedet men fra sandkassa)
En gang Kristin og jeg var med på høstferie til sommerhuset
på lista, kom det et voldsomt uvær. Da satt vi med en symaskin som vi snurret
med håndkraft og sydde dukketøy, mens det herjet som verst og vi var uten
strøm. Vi var nok livredde, men mormors oppskrift på sånt var å gjøre en eller
annen form for arbeid. Hennes slagord var: Arbeid er livets balsam!
Mormor elsket å stelle til fest! Hun inviterte stadig inn
både elever, kolleger, familie og innvandrere. Vårt tradisjonelle juleselskap
før jul. 3. eller 4. søndag i advent, var alltid litt uforutsigbart i sin tradisjon.
For hu gjorde til en oppgave å samkjøre oss med de «nye landsmennene». Så vi
har hatt ganske mange flerkulturelle førjulsfeiringer. Hvor den som bar inn det
svære fruktfatet mot slutten av selskapet ofte var dresset opp i samekofte, skaller
og hadde komsa med samedukka oppi på ryggen. 😊 De
siste gangene jeg var i kalas der oppe. F.eks i hennes 90-års dag, kastet hun
seg plutselig ned på sofaen og begynte sykle i lufta. Fordi det var tid for
ettermiddagstrimmen!
Da jeg begynte på ungdomsskolen begynte jeg på pianoundervisning
«i byen». Jeg kom med skolebussen fra Hvittingfoss og skulle egentlig gå fra gamle
posthuset, til Gamlegrendåsen. Men på det tidspunktet hadde morfar blitt
pensjonist, så da passet det jo helt perfekt at han kom og hentet meg i byen,
kjørte hjem til han og mormor hvor jeg fikk middag, prat, tull og tøys, spill
og sang uten at det skulle vises fram for noen andre. (for de gangene vi var
inviterte til fest der oppe, skulle det stadig vises fram for andre og det
taklet jeg nok ikke så godt.)
Morfar kom ofte med tilbakemeldinger av arten
konstruktiv kritikk, mens Mormor bare nøt alt hun fikk av sang og spill.
Hun
synes det var greit at morfar pirket litt, for det betydde at hun fikk høre det
mange ganger. Hun kjøpte/skaffet et monster av et piano for at jeg skulle ha
noe å spille på når jeg var der.
En av de sangene som vi sang oftest der oppe var Danse mi vise,
gråte min sang. Hvor Mormor også passet på å få inn litt diskusjoner på hva jeg
tenkte om både det diktet/sangen og Skjæråsen som dikter. Hu var jo ikke bare norsklærer, men hun var genuint
opptatt av norsk språk og litteratur.
Da mormor begynte vandringen inn i demensens tåkeland, gikk
det nok litt utover meg som var av hennes nærmeste. De humørsvingningene som
kom før vi egentlig skjønte at det handlet om demens, rammet meg vel på de
ømmeste punktene. Og jeg som var livredd for å være en skuffelse for andre,
fikk i løpet av et besøk høre mellom fem og 10 ganger hvor skuffet hun var over
at jeg ikke hadde fått orden på det med utdanning, jobb, sykdommen, mann og faste
boforhold. Så når hun endelig ble
diagnostisert med demens og ting fikk en forklaring på de ugreie periodene der,
følte jeg nok veldig at jeg allerede hadde mistet henne.
Noe av det siste jeg gjorde av store ting sammen med Mormor,
var at vi tok henne med på en Harrytur til Sverige. Hun hamstret ost i lange baner,
så jeg var redd lukten av rare oster aldri skulle forlate bilen igjen.
Etter at hun kom inn i sykehjemstilstand, har jeg ikke vært
veldig mye tilstede i livet hennes. Men jeg er evig takknemlig for at pappa har
hatt det som en av hans livsoppgaver de siste årene å gjøre Mormors siste leveår
så verdige og gode som mulig.
Selv om jeg følte jeg mistet Mormor for flere år siden, er
det på en annen måte endelig nå. Og mine foreldre er den eldste generasjonen i
familien min.
Helt fra Morfar døde i 1999, har hun snakket om at hun
gledet seg til å treffe han igjen. Og om man treffer folk igjen etter døden
eller ikke vet ikke jeg, men jeg vet at hun fant trøst i sin sorg ved å tenke
det. Og jeg for min del finner en trøst i å tenke at hun nå ikke fryser noe mer
og at hun ikke sliter med at hun mistet både hørselen og hukommelsen. Og jeg
har en tro på at hun har det godt.
Fred over Mormors minne ✟ "