24. mai 2017

Dødsårsak ukjent min egen oppsummering.

Har nettopp sett på "Dokument 2:Dødsårsak ukjent". Kjenner at det gjorde mye med meg. Det kunne like gjerne ha vært meg som var av de ca. 2500 døde i Norge pga den medisincocktailen de serverte de fleste som trang hjelp under en skikkelig mental smell rundt 2000-tallet.... 


En gang ble det meget raskt seponert noen piller for meg, fordi dem hadde glemt å sjekke blodspeilet (og selvsagt måtte jeg forstå at det var menneskelig å kunne glemme litt) og det viste seg ved et avdelingsbytte (med tilhørende nye innkomstprøver) at konsentrasjonen i blodet var farlig høyt... da ble risikoen ved for rask seponering satt opp mot risikoen for død eller alvorlige varige skader for hjerne og hjerte...


Jeg kunne lett ha havnet i den statistikken man ikke snakker om,som et offer for legemiddelindustrien. 

Og alt var jeg villig til å gå med på, i frykt for å bli et nummer i den andre statistikken vi ikke snakker så høyt om.. nemlig selvmordsofferstatistikken....


Det snakkes mye om tvangsbruk og tvangsmedisinering og dokumenteringen av dette, men det som ikke er mye dokumentert er bruken av frivillig tvang som f.eks: Om ikke du skriver under på at du er villig til å prøve disse medisiner her, tror vi ikke du er motivert nok for behandling og da har vel ikke vi mer å snakke om har vi vel?

Om ikke du vil prøve ECT-behandlingen skriver vi deg ut.

Om ikke du snart kan ta deg sammen må vi vurdere belting.... 


Man kommer langt med å spille på frykten for å unngå å måtte skrive tvangsvedtak. Og dermed ikke gi pasientene noe håndfast de kan bruke i en evt klagesak....


Nå er heldigvis den delen av mitt liv en del jeg kan se tilbake på. Det er en del av min historie. Og store deler av det er vel historie jeg gjør mitt beste for å glemme. Jeg har heldigvis kommet mange hakk videre. Og sett i lys av fortiden har jeg det nå HELT PERFEKT!


Livet har humper og dumper,opp,ned, smil, gråt, latter, sang, sol, regn, blomster, pollen, venner, folk man bare må holde ut, liv og røre.

Som de fleste liv er!


Noe av det som er bra nå er at jeg er med på det, jeg kan føle igjen, jeg kan faktisk gråte og le på ca de rette stedene FORDI jeg ikke må tenke og analysere meg fram til om det er riktig i situasjonen, men fordi jeg faktisk føler igjen.


Jeg kan kjenne på alt fra kjærlighet til sceneskrekk, dødsangst til lykkerus. 


For 12 år siden var det ikke sånn. Da bodde jeg i en bolig, plassert der så lenge jeg varte, "bare avbrutt av de innleggelsene på lukka som måtte komme" (sitat fra legen jeg hadde på den tida)

To år etter flyttet jeg ut og begynte veien mot et bedre liv. 


Fortsatt på vei og trenger fortsatt mye tid. Bruker mye mer energi enn "normalt" på så enkle ting som shopping og frisørtime. 

Men jeg er her og jeg er på vei!

Og skål (i et glass vann) for det ;)


14. mars 2017

Fare! Et langt, framprovosert og uvanlig personlig innlegg!

Få pasienten ut av offerrollen

En Artikkel publisert i «sykepleien 6.3.17 under fanen Fagutvikling

I hovedsak handlet den artikkelen om mennesker med Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse (UPF). Men veldig mange av de som har denne diagnosen har store traumer som bakgrunn for sykdomsutviklingen.  (For NB Det er faktisk en sykdomsutvikling. Og man kan som personal både gjøre symptomer mindre og større. )

I det daglige liv på avdelinger rundt over det ganske land, skilles det ikke så mye mellom hva slags type traumediagnose man har fått. Om det er «bare» PTSD, UPF, Dissosiative lidelser eller DID er mange av oppfatningene blant personalet og ikke minst hvordan de ulike pasientgruppene blir behandlet egentlig ikke veldig ulike. Og derfor tenker jeg at det er innafor at skriver dette tilsvaret, sjøl om jeg ikke har den spesifikke diagnosen. 
Og veldig mange med traumelidelser får raskt på seg at de prøver å stakkarsliggjøre seg og fisker etter sympati og omsorg fra personalet. Man driver splitt og hersk-taktikk ved å ikke ville åpne seg for absolutt alle med et skilt på seg, Ja noen VELGER TIL OG MED å skade seg, for å oppnå omsorg.

Etter hvert som jeg leste den artikkelen ble jeg mer og mer forbanna. Her var det veldig få kritiske spørsmål til egen oppfatning og det fremsto i stor grad som en plukk og miks fra smågodthylla hvor det bare er valgt det forfatteren liker sjøl. 
Ved å publisere en slik artikkel som en «fagutviklings-artikkel» kan man som leser lett oppfatte det som at DET ER SÅNN DET ER OG SKAL GJØRES!

Jeg skal vel også i stor grad også skrive hva som passer meg best, men jeg setter det ikke på trykk i et fagblad som en fagartikkel, men mer som en personlig ytring til det stor internett.

Artikkelen sier: «man noen ganger kan gjøre pasienten en bjørnetjeneste med grenseløs ikke-konfronterende empati og «stakkarsliggjøring», noe som forsterker offerrollen – og dermed lidelsen. Budskapet i denne artikkelen er at å frata disse pasientene ansvar og dermed forsterke offerrollen, virker mot sin hensikt, noe som har bred støtte i litteraturen»

Før man kan begynne med å «få pasientene ut av offerrollen», må man faktisk først komme til det punktet hvor pasienten kan få kjenne at jo, jeg er faktisk et offer. Og for mange pasienter er veien dit veldig lang.
Mange akuttpasienter blir innlagt første gang veldig tidlig i den prosessen. En del har ikke engang forstått at grunnen til at de ikke orket leve lenger, handler om traumer fra barndom, ungdom, ja kanskje hele livet fram til det punktet hvor de tok det siste skrittet ut i et mislykket selvmord eller heftig selvskading, har de levd med vold, trusler, overgrep, latterliggjøring, undertrykkelser, overdrevent ansvarliggjøring, og gjerne også ansvar for andre familiemedlemmers skjebner.

Hva tror dere skjer med disse pasientene når de prøver på ulike vis å formidle hva de har opplevd (en del gjerne for første gang i sitt liv, og de blir møtt med en holdning om at de må se å komme seg ut av offerrollen??

Personlig var jeg veldig forvirret over dette tiltaket i mange år.

Bare for å ta det svart på hvitt: Min første innleggelse var med bakgrunn i at jeg trengte hjelp til å komme meg videre med livet (eller skal vi si starte på et selvstendig liv) etter en ganske vanskelig start. Jeg var 19 år og var sterkt preget av at jeg selv ikke bestemte noe, for det var stemmene som var makta. 
For de som kjenner til psykiatrien inn det nye millenniet, var ikke traumediagnoser det første man fikk utdelt ved stemmehøring, så ja, jeg var igjennom det maste av hva som fantes av antipsykotiske medisiner og nok beroligende til å slå ut en elefantflokk hver dag.

Holdningene til mine anfall var mer Nå-må-du-se-å –ta-deg-sammen-holdningen enn at noen prøvde å forstå hva som skjedde og hjelpe meg ut av det. Etter mange år med diverse diagnoser og medisiner fikk jeg til slutt diagnosen Dissosiativ lidelse uspesifikk art. (uspesifikk, ikke fordi de ikke gadd å dykke inn i det, men fordi symptombildet ikke passet 100% inn i en undergruppe) 
Anfallene var en kominasjon/variasjon mellom heftige flashback og Psykogene ikke-epileptiske anfall (PNES). Jeg var igjennom hele rekka med fysiske undersøkelser av hjernen for å utelukke Epilepsi, MS og diverser andre anfallslidelser.

 JEG KUNNE IKKE styre anfallene!! Hverken når de kom eller hvordan de artet seg. Noen ganger kunne jeg kjenne på meg rett før at de kom og da var det tryggeste for meg å forsvinne uten et ord. 

Spesielt inne på avdelinger var dette en veldig vanskelig ting for meg. Jeg bare visste at jeg måtte bli så usynlig som mulig fordi jeg ikke hadde noe som helst kontroll på hva som kunne tilstøte meg når jeg var helt borte. Derfor låste jeg meg inni klesskap ved hjelp av kleshenger og prøvde så godt jeg kunne å gjemme meg i den store posen med tøy som skulle til vask. Det var ikke fordi det var en uheldig atferd trigget fram av mitt behov for oppmerksomhet.

«Akuttpsykiatriske avdelinger kan virke forsterkende på offerrollen da mange pleiere og mange aktiviteter stimulerer fantasien om idealisert omsorg (5). Pasientene kan dermed få «sekundærgevinster» ved å være innlagt, noe man prøver å unngå fordi det kan være regresjonsfremmende. I tillegg kan pasientene kreve umiddelbar behovstilfredsstillelse i avdelingen, noe som kan henge sammen med forestillingen om at mor og barn danner en allmektig enhet som barnet kontrollerer (5).
Slik tilfredsstillelse er både urealistisk og kontraindisert i avdelingen, og fremmer derfor ofte skuffelse og raseri. Trassig taushet og selvmordstrusler forekommer ofte som følge av dette, noe som igjen gjerne fører til flere restriktive tiltak, slik som kontinuerlig tilsyn, beltelegging og skjerming. Slik blir pasientene frarøvet sin autonomi og sitt ansvar, som er en uheldig utvikling og som fører dem inn i onde sirkler (4). Det er lett å omplassere skylden hvis tiltak ikke fører frem. «Vi får skjerme henne, det er det eneste som hjelper.»
Bør ikke overbeskyttes
Noen ganger vegrer sykepleierne å gi UPF-pasientene mer ansvar fordi de er redde for at ting skal gå galt på avdelingen, som for eksempel selvskading, selvmordsforsøk med mer. Samtidig påpekes det at å «pakke pasientene inn i bomull» heller ikke er løsningen (15). Dette kan gjenkjennes i praksis, hvor man for eksempel kan skjerme pasienten eller «strippe» rommet og dermed sørge for at pasienten ikke finner noe å skade seg med. Istedenfor å gi pasienten ansvar, tar vi det fra vedkommende, noe som opprettholder den onde sirkelen (15). Innleggelse blir da et toegget sverd: Det som skal være en sikkerhet, blir det motsatte. Dermed får pasienten vanskeligheter med å klare seg alene når den tid kommer, noe som jo er målet.

Det ble et langt avsnitt fra artikkelen. Innen jeg hadde kommet dit i lesinga mi var jeg rimelig oppgitt og nok en gang måtte de gyte ut de setningene der.

For min del var de første rundene på skjerming en fullstendig nødvendighet. Jeg var helt desperat!!! Det jeg var desperat etter og hadde vært desperat etter i ti måneders innleggelse på et behandlingssenter langt oppi en skau, var å BLI HØRT OG FORSTÅTT. Og der kom vel et av mine største problem inn. Jeg var lagt inn med en bestilling, jeg var innstilt på å jobbe med hva som hadde vært, men den gjentagende visa var at vi ikke kunne snakke om det, for jeg «ble så dårlig av det». 

Og etterhvert gikk det mer over til: Jammen er du ikke ferdig med det der enda?? Åssen kunne jeg bli ferdig med det, når jeg nesten aldri fikk hjelp med det jeg egentlig trengte hjelp til?

Så mine tre første ganger på skjerming var rett og slett rein overlevelse. Jeg var helt desperat etter å få det overstått. Men takket være at noen av de som jobbet der var vant til å se hvor jeg så for hele tiden å «komme den kreative prosess» i forkant, kom jeg gjennom de rundene også. Men om noen på det tidspunktet hadde kommet med «vi må gi pasienten ansvar, i stedet for å ta ansvaret fra pasienten» -teorier. Så hadde ikke jeg sittet her i dag.

Den aller siste gangen jeg var på lukket avd. og fikk et rom som angivelig var strippet for alt mulig, var jeg kommet et helt annet sted i utviklingen min. Det var et dårlig strippet rom for å si det sånn, når bl.a dørkarmen var løs med alle de flotte fine stiftene klare for bruk. Avtalen ved denne innleggelsen var tett oppfølging på en bestemt dato så jeg skulle klare komme forbi den. Men som på akuttavdelinger flest, kommer det stadig noe på og det døgnet ble slettes ikke det som var avtalt.

Etter å ha vært ut og inn på den ene institusjonen etter den andre i ti år var det dette døgnet som skulle snu opp ned på det meste. For mens jeg satt der med dørkarmen i fanget og var lei meg fordi jeg følte meg fullstendig nedprioritert, skjønte jeg at det faktisk ikke egentlig var noen som kunne hindre meg i å ta livet av meg det døgnet. Så enten måtte jeg gjøre noe så grundig at det ikke var noen tvil om det skulle gå, eller så måtte jeg holde ut de siste 14 timene av den datoen, for så å ALDRI noen gang gå den veien igjen. 
Hadde dette skjedd bare to år før, ville resultatet sannsynligvis ha vært et ganske annet.

For jeg valgte åpenbart det siste. Klokka 09.30 dagen derpå skrev jeg meg ut av lukket avdeling for siste gang.

Og med den episoden i bakhodet kan man jo tenke: Da har jo artikkelforfatteren helt rett da. Men nei det, kan jeg ikke si!!! 
Noen poeng er det jo, men det glemmes i den artikkelen å peke på noe meget viktig: PASIENTEN må være klar for det og med på det, ellers er det bare å glemme.

Ansvarliggjøring kan være en god nøkkel til bedring, men det må jo skje på pasientenes premisser. Utelukkende ansvarliggjøring for eget liv, blir ofte ukonkret svadaprat, mens f.eks det å være ansvarlig for at naboens hund blir luftet 30 minutter hver formiddag kan være en ting som gjør at pasienten finner en verdi i sin tilstedeværelse. Og en god grunn for å gjøre alt for å slippe innleggelser.

Jeg har kommet dit at sånn som avdelingene fungerer pr i dag (hverfall på mitt lokale DPS) at så fort du trenger en runde inn på døgn (f.eks om man skulle få heftige reaksjoner på traumebehandling etc), får du ikke snakke med din faste behandler, men må forholde deg til en ukjent behandler som jobber i etasjen under hun jeg bruker fast. Dette ser jeg null hensikt i. Jeg tenker at alt som kan gjøres poliklinisk vil jeg gjøre poliklinisk og resten må jeg bare ignorere.

«Hummelvoll (17) understreker at det blir sykepleiernes vedvarende oppgave å oppmuntre og støtte pasienten når vedkommende blir mer selvstendig. Ved å gjenta for pasienten at hun eller han har valg, alternativer og ansvar, kan sykepleierne formidle håp og optimisme. En grunnholdning kan være å tro på og forvente at bedring vil skje. En slik innstilling krever tålmodighet, og det er viktig med en åpen og undrende holdning fremfor en dømmende (17).
I praksis kan det dreie seg om at pasientene får ansvaret for å velge hva de vil gjøre, enten det dreier seg om å delta på aktiviteter eller annet. Videre kan sykepleieren fremme denne evnen til selvstendighet ved å la pasienten utføre ting på egen hånd, som å ta nødvendige telefoner eller fylle ut søknader. På den måten kan man verne om de ressursene pasienten allerede innehar. Når pasienten klarer å utføre noe som er positivt for seg selv, er det viktig å rose vedkommende»

Her er altså oppskriften …. Og dette er «Når vedkommende blir mer selvstendig» Før dette da?
(Og akkurat det med å fylle ut søknader bør man få hjelp til nesten uansett hvem man er, for de er som regel utformet sånn at det er umulig å svare «riktig»)

Man kan også stille spørsmål ved hvorvidt det er behagelig for pasienten å slippe å ta ansvar. Erfaringsmessig kan det ofte oppfattes slik, noe som er forståelig. Avdelingen rammer pasientene inn i strukturer og regler og tar avgjørelser over hodet på dem for å sørge for at de i hvert fall holdes i live mens de er innlagt. Da kan det kanskje føles ekstra vanskelig å slippe ut i den store verden igjen alene, og med hele ansvaret hvilende på egne skuldre. Noen kan av den grunn lengte tilbake til ansvarsfraskrivelsen.

Eller pausen fra det umenneskelige presset med å holde seg i live på en tilfredsstillende måte for familie, venner og hjelpeapparatet. Det er jo ikke sånn at pasienter velger å skrive seg inn i akuttpsykiatrien fordi de har så innmari lyst til å gjøre ingenting!

For meg handlet det om angst, desperasjon, frykt, redsel, sykdom, frykt for å skade seg sjøl til en «grønnsak», frykt for det jeg trodde var reelle personer som skulle ta meg, et slags vern hvor noen andre en periode kunne passe på nøkkelen fordi jeg ikke greide det sjøl, et behov for å prøve å bli «INGEN» usynlig og bortgjemt i et stort låst sykehus, hvor personvernet trumfet det aller meste. Og aller mest handlet innleggelsene mine om at «jeg’et» hadde et sterkt behov og lyst til å overleve, mens store deler av meg ville dø og utslettes. Både for min del og mine nærmestes del..

«Paris (4) understreker også viktigheten av å appellere til pasientens friske sider. Hvis sykepleieren viser pasienten at noe friskt finnes, og at de har tro på det, kan det føles meningsfylt. Salutogenesen kan i tillegg også bidra til at pasienten forstår sammenhengen i sitt eget liv og hvorfor ting har blitt som de er. Erfaringsmessig fokuserer ofte pasienter med UPF på alt som har gått galt i livet. Det er vanskelig å se fremover om de dveler for mye ved det vonde, eller om de bruker fortiden sin som «hvilepute» og gir den skylden for at de aldri kommer seg videre.
Dette synet støttes av Paris (4), som understreker at her og nå-situasjonen er viktigere enn å jobbe seg gjennom barndomstraumer. I forlengelsen av dette hevder Wilhelmsen (1) at hvis man er offer for traumer eller er bitter og ikke vil ta ansvar, kan man bli offer for et nytt overgrep, denne gangen fra seg selv.»

Og innen dette punktet i artikkelen er jeg smellforbanna. Hvor mange ganger har ikke Her og nå- fokuseringen kneblet meg, når jeg har prøvd å fortelle hva det er jeg trenger hjelp til. Hvor mange ganger har jeg ikke fortvilet prøvd å fortelle at det de henviser til som der-og-da 20 av døgnets 24 timer var her og nå for meg. 

Jeg luktet det, opplevde det, kjente, hørte, så ting og levde i det de kalt der og da. Men for meg var det et her og nå.
Det var et her og nå som ikke ble godtatt fordi det ikke var personalets her og nå opplevelse! 

Så det ble avfeid gang på gang som noe vi ikke skulle snakke om. Dette skjedde i så stor grad at jeg etter hvert utviklet en enorm skam i forhold til det at jeg ikke en gang klarte å skjerpe meg til et normalt her og nå engang…

Så hele fortiden var skambelagt, mestringsmetodene i form av selvskading og flukt inn i drømmene om å ikke eksistere lenger var skambelagt, manglende mestring av et normalliv var skambelagt og til og med min egen her og nå opplevelse var SKAM.

Jeg tenker at det skjedde mange feil i løpet av mine ti år i tungpsykatrien. Og noen av de feilene som er vondest å leve med i dag, handler fint lite om å være prøvekanin for både medisiner, ECT og som politisk spillebrikke mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Det som har gjort desidert mest skade er å ikke bli tatt på alvor. Ikke bli lyttet til, at de tingene jeg hadde opplevd ble enda mer skitne av at jeg ikke fikk lov til å snakke om det. En ekstremutvikling av skamfølelsen. Det ble til slutt så ille at jeg følte meg skamfull fordi jeg ikke var en «flink nok pasient».

Artikkelen handler om å få pasientene ut av offerrollen. Som jeg skrev til å begynne med: For å komme ut av offerrollen må pasienten først oppleve å være et offer.

Første gangen jeg ble presentert for setningen: Nå må du slutte å være et offer, og komme deg ut av offerrollen, ble jeg fullstendig panisk.

Hvorfor?

Dette var ganske tidlig i mitt aller første opphold på en institusjon. Jeg slet massivt med Mareritt, stemmehøring, dissosiasjon, angst, depresjon, selvskading og spiseforstyrrelser. Og beskjeden jeg fikk var at jeg måtte slutte å være et offer. 

Det eneste jeg hadde brukt kreftene mine på de siste åra var å fremstå så sterk som over hode mulig. 

Jeg visste fra erfaring at ved å vise svakhet og ved at andre visste at jeg hadde vært utsatt for overgrep, delte jeg på en måte ut frikort. Fritt fram for neste mobber, voldsutøver eller overgriper. 

Jeg hadde overhode ikke kunnet være noe form for offer. For det å være et offer var livsfarlig!!

Først etter at fikk riktig diagnose og hjelp ved Modum Bads traumeavdeling og traumeklinikken i Oslo hos en fantastisk fin behandler der, begynte det å åpne seg et vindu for å ta inn at jeg faktisk var et offer.  
Og at den eneste måten å komme seg noe videre på var å først ta inn at skitt har skjedd med meg og at jeg var et offer.
Etter hvert så handler det om å ikke gro fast i offerrollen, men å bli sterkere og sterkere. 
Og til slutt kjenne at man VAR et offer for andres valg.  

Kjenne at selv om jeg har vært et offer for andres valg trenger ikke det lenger definere hele min hverdag.
Det trenger ikke lenger være fortiden som styrer alle valgene jeg står ovenfor i livet.

Det er ikke lenger DE OVERGREPENE SOM BLE PÅFØRT MEG I FORTIDEN som bestemmer om jeg er god nok.

KJENNE at jeg er god nok som jeg er med den bagasjen jeg har!


Det er målet mitt!