Få pasienten ut av offerrollen
En Artikkel publisert i «sykepleien 6.3.17 under fanen
Fagutvikling
I hovedsak handlet den artikkelen om mennesker med Emosjonelt
Ustabil Personlighetsforstyrrelse (UPF). Men veldig mange av de som har denne diagnosen
har store traumer som bakgrunn for sykdomsutviklingen. (For NB Det er faktisk en sykdomsutvikling.
Og man kan som personal både gjøre symptomer mindre og større. )
I det daglige liv på avdelinger rundt over det ganske land,
skilles det ikke så mye mellom hva slags type traumediagnose man har fått. Om
det er «bare» PTSD, UPF, Dissosiative lidelser eller DID er mange av
oppfatningene blant personalet og ikke minst hvordan de ulike pasientgruppene blir behandlet egentlig ikke veldig ulike. Og derfor tenker jeg at det er innafor at skriver dette tilsvaret, sjøl om jeg ikke har den spesifikke diagnosen.
Og veldig mange med traumelidelser får raskt på seg at de prøver å stakkarsliggjøre
seg og fisker etter sympati og omsorg fra personalet. Man driver splitt og
hersk-taktikk ved å ikke ville åpne seg for absolutt alle med et skilt på seg,
Ja noen VELGER TIL OG MED å skade seg, for å oppnå omsorg.
Etter hvert som jeg leste den artikkelen ble jeg mer og mer
forbanna. Her var det veldig få kritiske spørsmål til egen oppfatning og det
fremsto i stor grad som en plukk og miks fra smågodthylla hvor det bare er
valgt det forfatteren liker sjøl.
Ved å publisere en slik artikkel som en «fagutviklings-artikkel»
kan man som leser lett oppfatte det som at DET ER SÅNN DET ER OG SKAL GJØRES!
Jeg skal vel også i stor grad også skrive hva som passer meg
best, men jeg setter det ikke på trykk i et fagblad som en fagartikkel, men mer
som en personlig ytring til det stor internett.
Artikkelen sier: «man
noen ganger kan gjøre pasienten en bjørnetjeneste med grenseløs
ikke-konfronterende empati og «stakkarsliggjøring», noe som forsterker
offerrollen – og dermed lidelsen. Budskapet i denne artikkelen er at å frata
disse pasientene ansvar og dermed forsterke offerrollen, virker mot sin
hensikt, noe som har bred støtte i litteraturen»
Før man kan begynne med å «få pasientene ut av offerrollen»,
må man faktisk først komme til det punktet hvor pasienten kan få kjenne at jo,
jeg er faktisk et offer. Og for mange pasienter er veien dit veldig lang.
Mange akuttpasienter blir innlagt første gang veldig tidlig i
den prosessen. En del har ikke engang forstått at grunnen til at de ikke orket
leve lenger, handler om traumer fra barndom, ungdom, ja kanskje hele livet fram
til det punktet hvor de tok det siste skrittet ut i et mislykket selvmord eller
heftig selvskading, har de levd med vold, trusler, overgrep, latterliggjøring,
undertrykkelser, overdrevent ansvarliggjøring, og gjerne også ansvar for andre
familiemedlemmers skjebner.
Hva tror dere skjer med disse pasientene når de prøver på
ulike vis å formidle hva de har opplevd (en del gjerne for første gang i sitt
liv, og de blir møtt med en holdning om at de må se å komme seg ut av
offerrollen??
Personlig var jeg veldig forvirret over dette tiltaket i
mange år.
Bare for å ta det svart på hvitt: Min første innleggelse var
med bakgrunn i at jeg trengte hjelp til å komme meg videre med livet (eller
skal vi si starte på et selvstendig liv) etter en ganske vanskelig start. Jeg
var 19 år og var sterkt preget av at jeg selv ikke bestemte noe, for det var
stemmene som var makta.
For de som kjenner til psykiatrien inn det nye millenniet,
var ikke traumediagnoser det første man fikk utdelt ved stemmehøring, så ja,
jeg var igjennom det maste av hva som fantes av antipsykotiske medisiner og nok
beroligende til å slå ut en elefantflokk hver dag.
Holdningene til mine anfall var mer Nå-må-du-se-å –ta-deg-sammen-holdningen
enn at noen prøvde å forstå hva som skjedde og hjelpe meg ut av det. Etter
mange år med diverse diagnoser og medisiner fikk jeg til slutt diagnosen Dissosiativ
lidelse uspesifikk art. (uspesifikk, ikke fordi de ikke gadd å dykke inn i det,
men fordi symptombildet ikke passet 100% inn i en undergruppe)
Anfallene var en
kominasjon/variasjon mellom heftige flashback og Psykogene ikke-epileptiske
anfall (PNES). Jeg var igjennom hele rekka med fysiske undersøkelser av hjernen
for å utelukke Epilepsi, MS og diverser andre anfallslidelser.
JEG KUNNE IKKE styre
anfallene!! Hverken når de kom eller hvordan de artet seg. Noen ganger kunne
jeg kjenne på meg rett før at de kom og da var det tryggeste for meg å
forsvinne uten et ord.
Spesielt inne på avdelinger var dette en veldig
vanskelig ting for meg. Jeg bare visste at jeg måtte bli så usynlig som mulig
fordi jeg ikke hadde noe som helst kontroll på hva som kunne tilstøte meg når
jeg var helt borte. Derfor låste jeg meg inni klesskap ved hjelp av kleshenger
og prøvde så godt jeg kunne å gjemme meg i den store posen med tøy som skulle
til vask. Det var ikke fordi det var en uheldig atferd trigget fram av mitt
behov for oppmerksomhet.
«Akuttpsykiatriske
avdelinger kan virke forsterkende på offerrollen da mange pleiere og mange
aktiviteter stimulerer fantasien om idealisert omsorg (5). Pasientene kan
dermed få «sekundærgevinster» ved å være innlagt, noe man prøver å unngå fordi
det kan være regresjonsfremmende. I tillegg kan pasientene kreve umiddelbar
behovstilfredsstillelse i avdelingen, noe som kan henge sammen med
forestillingen om at mor og barn danner en allmektig enhet som barnet
kontrollerer (5).
Slik tilfredsstillelse
er både urealistisk og kontraindisert i avdelingen, og fremmer derfor ofte
skuffelse og raseri. Trassig taushet og selvmordstrusler forekommer ofte som
følge av dette, noe som igjen gjerne fører til flere restriktive tiltak, slik
som kontinuerlig tilsyn, beltelegging og skjerming. Slik blir pasientene
frarøvet sin autonomi og sitt ansvar, som er en uheldig utvikling og som
fører dem inn i onde sirkler (4). Det er lett å omplassere skylden hvis tiltak
ikke fører frem. «Vi får skjerme henne, det er det eneste som hjelper.»
Bør ikke
overbeskyttes
Noen ganger vegrer
sykepleierne å gi UPF-pasientene mer ansvar fordi de er redde for at ting skal
gå galt på avdelingen, som for eksempel selvskading, selvmordsforsøk med
mer. Samtidig påpekes det at å «pakke pasientene inn i bomull» heller ikke er løsningen
(15). Dette kan gjenkjennes i praksis, hvor man for eksempel kan skjerme
pasienten eller «strippe» rommet og dermed sørge for at pasienten ikke
finner noe å skade seg med. Istedenfor å gi pasienten ansvar, tar vi det fra
vedkommende, noe som opprettholder den onde sirkelen (15). Innleggelse blir da
et toegget sverd: Det som skal være en sikkerhet, blir det motsatte. Dermed
får pasienten vanskeligheter med å klare seg alene når den tid kommer, noe
som jo er målet.
Det ble et langt avsnitt fra artikkelen. Innen jeg hadde
kommet dit i lesinga mi var jeg rimelig oppgitt og nok en gang måtte de gyte ut
de setningene der.
For min del var de første rundene på skjerming en fullstendig
nødvendighet. Jeg var helt desperat!!! Det jeg var desperat etter og hadde vært
desperat etter i ti måneders innleggelse på et behandlingssenter langt oppi en
skau, var å BLI HØRT OG FORSTÅTT. Og der kom vel et av mine største problem
inn. Jeg var lagt inn med en bestilling, jeg var innstilt på å jobbe med hva
som hadde vært, men den gjentagende visa var at vi ikke kunne snakke om det,
for jeg «ble så dårlig av det».
Og etterhvert gikk det mer over til: Jammen er
du ikke ferdig med det der enda?? Åssen kunne jeg bli ferdig med det, når jeg nesten
aldri fikk hjelp med det jeg egentlig trengte hjelp til?
Så mine tre første ganger på skjerming var rett og slett rein
overlevelse. Jeg var helt desperat etter å få det overstått. Men takket være at
noen av de som jobbet der var vant til å se hvor jeg så for hele tiden å «komme
den kreative prosess» i forkant, kom jeg gjennom de rundene også. Men om noen
på det tidspunktet hadde kommet med «vi må gi pasienten ansvar, i stedet for å
ta ansvaret fra pasienten» -teorier. Så hadde ikke jeg sittet her i dag.
Den aller siste gangen jeg var på lukket avd. og fikk et rom
som angivelig var strippet for alt mulig, var jeg kommet et helt annet sted i
utviklingen min. Det var et dårlig strippet rom for å si det sånn, når bl.a
dørkarmen var løs med alle de flotte fine stiftene klare for bruk. Avtalen ved
denne innleggelsen var tett oppfølging på en bestemt dato så jeg skulle klare
komme forbi den. Men som på akuttavdelinger flest, kommer det stadig noe på og
det døgnet ble slettes ikke det som var avtalt.
Etter å ha vært ut og inn på den ene institusjonen etter den
andre i ti år var det dette døgnet som skulle snu opp ned på det meste. For
mens jeg satt der med dørkarmen i fanget og var lei meg fordi jeg følte meg
fullstendig nedprioritert, skjønte jeg at det faktisk ikke egentlig var noen
som kunne hindre meg i å ta livet av meg det døgnet. Så enten måtte jeg gjøre
noe så grundig at det ikke var noen tvil om det skulle gå, eller så måtte jeg
holde ut de siste 14 timene av den datoen, for så å ALDRI noen gang gå den
veien igjen.
Hadde dette skjedd bare to år før, ville resultatet sannsynligvis ha
vært et ganske annet.
For jeg valgte åpenbart det siste. Klokka 09.30 dagen derpå
skrev jeg meg ut av lukket avdeling for siste gang.
Og med den episoden i bakhodet kan man jo tenke: Da har jo
artikkelforfatteren helt rett da. Men nei det, kan jeg ikke si!!!
Noen poeng er
det jo, men det glemmes i den artikkelen å peke på noe meget viktig: PASIENTEN
må være klar for det og med på det, ellers er det bare å glemme.
Ansvarliggjøring kan være en god nøkkel til bedring, men det
må jo skje på pasientenes premisser. Utelukkende ansvarliggjøring for eget liv,
blir ofte ukonkret svadaprat, mens f.eks det å være ansvarlig for at naboens
hund blir luftet 30 minutter hver formiddag kan være en ting som gjør at pasienten
finner en verdi i sin tilstedeværelse. Og en god grunn for å gjøre alt for å
slippe innleggelser.
Jeg har kommet dit at sånn som avdelingene fungerer pr i dag (hverfall
på mitt lokale DPS) at så fort du trenger en runde inn på døgn (f.eks om man
skulle få heftige reaksjoner på traumebehandling etc), får du ikke snakke med
din faste behandler, men må forholde deg til en ukjent behandler som jobber i
etasjen under hun jeg bruker fast. Dette ser jeg null hensikt i. Jeg tenker at
alt som kan gjøres poliklinisk vil jeg gjøre poliklinisk og resten må jeg bare
ignorere.
«Hummelvoll (17)
understreker at det blir sykepleiernes vedvarende oppgave å oppmuntre og støtte
pasienten når vedkommende blir mer selvstendig. Ved å gjenta for pasienten at
hun eller han har valg, alternativer og ansvar, kan sykepleierne formidle håp
og optimisme. En grunnholdning kan være å tro på og forvente at bedring vil
skje. En slik innstilling krever tålmodighet, og det er viktig med en åpen og
undrende holdning fremfor en dømmende (17).
I praksis kan det
dreie seg om at pasientene får ansvaret for å velge hva de vil gjøre, enten det
dreier seg om å delta på aktiviteter eller annet. Videre kan sykepleieren
fremme denne evnen til selvstendighet ved å la pasienten utføre ting på egen
hånd, som å ta nødvendige telefoner eller fylle ut søknader. På den måten kan
man verne om de ressursene pasienten allerede innehar. Når pasienten klarer å
utføre noe som er positivt for seg selv, er det viktig å rose vedkommende»
Her er altså oppskriften …. Og dette er «Når vedkommende blir
mer selvstendig» Før dette da?
(Og akkurat det med å fylle ut søknader bør man få hjelp til
nesten uansett hvem man er, for de er som regel utformet sånn at det er umulig
å svare «riktig»)
Man kan også
stille spørsmål ved hvorvidt det er behagelig for pasienten å slippe å ta
ansvar. Erfaringsmessig kan det ofte oppfattes slik, noe som er forståelig.
Avdelingen rammer pasientene inn i strukturer og regler og tar avgjørelser over
hodet på dem for å sørge for at de i hvert fall holdes i live mens de er
innlagt. Da kan det kanskje føles ekstra vanskelig å slippe ut i den store
verden igjen alene, og med hele ansvaret hvilende på egne skuldre. Noen kan av
den grunn lengte tilbake til ansvarsfraskrivelsen.
Eller pausen fra det umenneskelige presset med å holde seg i
live på en tilfredsstillende måte for familie, venner og hjelpeapparatet. Det
er jo ikke sånn at pasienter velger å skrive seg inn i akuttpsykiatrien fordi
de har så innmari lyst til å gjøre ingenting!
For meg handlet det om angst, desperasjon, frykt, redsel,
sykdom, frykt for å skade seg sjøl til en «grønnsak», frykt for det jeg trodde
var reelle personer som skulle ta meg, et slags vern hvor noen andre en periode
kunne passe på nøkkelen fordi jeg ikke greide det sjøl, et behov for å prøve å
bli «INGEN» usynlig og bortgjemt i et stort låst sykehus, hvor personvernet
trumfet det aller meste. Og aller mest handlet innleggelsene mine om at «jeg’et»
hadde et sterkt behov og lyst til å overleve, mens store deler av meg ville dø
og utslettes. Både for min del og mine nærmestes del..
«Paris (4)
understreker også viktigheten av å appellere til pasientens friske sider. Hvis
sykepleieren viser pasienten at noe friskt finnes, og at de har tro på det, kan
det føles meningsfylt. Salutogenesen kan i tillegg også bidra til at
pasienten forstår sammenhengen i sitt eget liv og hvorfor ting har
blitt som de er. Erfaringsmessig fokuserer ofte pasienter med UPF på alt som
har gått galt i livet. Det er vanskelig å se fremover om de dveler for mye ved
det vonde, eller om de bruker fortiden sin som «hvilepute» og gir den skylden
for at de aldri kommer seg videre.
Dette synet støttes av
Paris (4), som understreker at her og nå-situasjonen er viktigere enn å jobbe
seg gjennom barndomstraumer. I forlengelsen av dette hevder Wilhelmsen (1) at
hvis man er offer for traumer eller er bitter og ikke vil ta ansvar, kan man
bli offer for et nytt overgrep, denne gangen fra seg selv.»
Og innen dette punktet i artikkelen er jeg smellforbanna.
Hvor mange ganger har ikke Her og nå- fokuseringen kneblet meg, når jeg har
prøvd å fortelle hva det er jeg trenger hjelp til. Hvor mange ganger har jeg
ikke fortvilet prøvd å fortelle at det de henviser til som der-og-da 20 av
døgnets 24 timer var her og nå for meg.
Jeg luktet det, opplevde det, kjente,
hørte, så ting og levde i det de kalt der og da. Men for meg var det et her og
nå.
Det var et her og nå som ikke ble godtatt fordi det ikke var
personalets her og nå opplevelse!
Så det ble avfeid gang på gang som noe vi
ikke skulle snakke om. Dette skjedde i så stor grad at jeg etter hvert utviklet
en enorm skam i forhold til det at jeg ikke en gang klarte å skjerpe meg til et
normalt her og nå engang…
Så hele fortiden var skambelagt, mestringsmetodene i form av
selvskading og flukt inn i drømmene om å ikke eksistere lenger var skambelagt,
manglende mestring av et normalliv var skambelagt og til og med min egen her og
nå opplevelse var SKAM.
Jeg tenker at det skjedde mange feil i løpet av mine ti år i
tungpsykatrien. Og noen av de feilene som er vondest å leve med i dag, handler
fint lite om å være prøvekanin for både medisiner, ECT og som politisk
spillebrikke mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Det som har gjort desidert mest skade er å ikke bli tatt på
alvor. Ikke bli lyttet til, at de tingene jeg hadde opplevd ble enda mer skitne
av at jeg ikke fikk lov til å snakke om det. En ekstremutvikling av
skamfølelsen. Det ble til slutt så ille at jeg følte meg skamfull fordi jeg
ikke var en «flink nok pasient».
Artikkelen handler om å få pasientene ut av offerrollen. Som
jeg skrev til å begynne med: For å komme ut av offerrollen må pasienten først
oppleve å være et offer.
Første gangen jeg ble presentert for setningen: Nå må du
slutte å være et offer, og komme deg ut av offerrollen, ble jeg fullstendig
panisk.
Hvorfor?
Dette var ganske tidlig i mitt aller første opphold på en
institusjon. Jeg slet massivt med Mareritt, stemmehøring, dissosiasjon, angst,
depresjon, selvskading og spiseforstyrrelser. Og beskjeden jeg fikk var at jeg
måtte slutte å være et offer.
Det eneste jeg hadde brukt kreftene mine på de
siste åra var å fremstå så sterk som over hode mulig.
Jeg visste fra erfaring at
ved å vise svakhet og ved at andre visste at jeg hadde vært utsatt for overgrep,
delte jeg på en måte ut frikort. Fritt fram for neste mobber, voldsutøver eller
overgriper.
Jeg hadde overhode ikke kunnet være noe form for offer. For det å
være et offer var livsfarlig!!
Først etter at fikk riktig diagnose og hjelp ved Modum Bads traumeavdeling
og traumeklinikken i Oslo hos en fantastisk fin behandler der, begynte det å
åpne seg et vindu for å ta inn at jeg faktisk var et offer.
Og at den eneste måten å komme seg noe videre
på var å først ta inn at skitt har skjedd med meg og at jeg var et offer.
Etter hvert så handler det om å ikke gro fast i
offerrollen, men å bli sterkere og sterkere.
Og til slutt kjenne at man VAR et
offer for andres valg.
Kjenne at selv om
jeg har vært et offer for andres valg trenger ikke det lenger definere hele min
hverdag.
Det trenger ikke lenger være fortiden som styrer alle valgene jeg står
ovenfor i livet.
Det er ikke lenger DE OVERGREPENE SOM BLE PÅFØRT MEG I
FORTIDEN som bestemmer om jeg er god nok.
KJENNE at jeg er god nok som jeg er med den bagasjen jeg har!
Det er målet mitt!
