24. mai 2017

Dødsårsak ukjent min egen oppsummering.

Har nettopp sett på "Dokument 2:Dødsårsak ukjent". Kjenner at det gjorde mye med meg. Det kunne like gjerne ha vært meg som var av de ca. 2500 døde i Norge pga den medisincocktailen de serverte de fleste som trang hjelp under en skikkelig mental smell rundt 2000-tallet.... 


En gang ble det meget raskt seponert noen piller for meg, fordi dem hadde glemt å sjekke blodspeilet (og selvsagt måtte jeg forstå at det var menneskelig å kunne glemme litt) og det viste seg ved et avdelingsbytte (med tilhørende nye innkomstprøver) at konsentrasjonen i blodet var farlig høyt... da ble risikoen ved for rask seponering satt opp mot risikoen for død eller alvorlige varige skader for hjerne og hjerte...


Jeg kunne lett ha havnet i den statistikken man ikke snakker om,som et offer for legemiddelindustrien. 

Og alt var jeg villig til å gå med på, i frykt for å bli et nummer i den andre statistikken vi ikke snakker så høyt om.. nemlig selvmordsofferstatistikken....


Det snakkes mye om tvangsbruk og tvangsmedisinering og dokumenteringen av dette, men det som ikke er mye dokumentert er bruken av frivillig tvang som f.eks: Om ikke du skriver under på at du er villig til å prøve disse medisiner her, tror vi ikke du er motivert nok for behandling og da har vel ikke vi mer å snakke om har vi vel?

Om ikke du vil prøve ECT-behandlingen skriver vi deg ut.

Om ikke du snart kan ta deg sammen må vi vurdere belting.... 


Man kommer langt med å spille på frykten for å unngå å måtte skrive tvangsvedtak. Og dermed ikke gi pasientene noe håndfast de kan bruke i en evt klagesak....


Nå er heldigvis den delen av mitt liv en del jeg kan se tilbake på. Det er en del av min historie. Og store deler av det er vel historie jeg gjør mitt beste for å glemme. Jeg har heldigvis kommet mange hakk videre. Og sett i lys av fortiden har jeg det nå HELT PERFEKT!


Livet har humper og dumper,opp,ned, smil, gråt, latter, sang, sol, regn, blomster, pollen, venner, folk man bare må holde ut, liv og røre.

Som de fleste liv er!


Noe av det som er bra nå er at jeg er med på det, jeg kan føle igjen, jeg kan faktisk gråte og le på ca de rette stedene FORDI jeg ikke må tenke og analysere meg fram til om det er riktig i situasjonen, men fordi jeg faktisk føler igjen.


Jeg kan kjenne på alt fra kjærlighet til sceneskrekk, dødsangst til lykkerus. 


For 12 år siden var det ikke sånn. Da bodde jeg i en bolig, plassert der så lenge jeg varte, "bare avbrutt av de innleggelsene på lukka som måtte komme" (sitat fra legen jeg hadde på den tida)

To år etter flyttet jeg ut og begynte veien mot et bedre liv. 


Fortsatt på vei og trenger fortsatt mye tid. Bruker mye mer energi enn "normalt" på så enkle ting som shopping og frisørtime. 

Men jeg er her og jeg er på vei!

Og skål (i et glass vann) for det ;)