"Dere kalte henne Fru Albertsen.

Mange av mine venner og kjente og veldig mange av de som har vokst opp i Kongsberg, kjente hennes som fru Albertsen. For mange var hun en streng lærer. Men jeg har også de siste årene fått høre om henne som en lærer som var streng MEN samtidig rettferdig i sin strenghet.

Mange nye nordmenn som kom til Kongsberg helt fram til godt ut på 2000-tallet kalte henne for Ellen. Hun tok i mot dem i huset sitt. Lærte av dem, kulturen og mattradisjoner fra deres hjemland (som tidvis også skulle prøves ut for meg). Mens de fikk lære Norsk og om den norske kulturen. I hvertfall den delen av den norske kulturen hun sjøl kjente til og forholdt seg til.

Hun var aktiv i BK svømming, Vinklubb, bokklubb, og gjorde så godt hun kunne for å lære nye ting. 

Noe av det siste vi jobbet mye med sammen var det å bruke PC, internett, nettbank og hva man kan gjøre når PC’n streika. Tålmodighet har nok ikke vært den egenskapen hun har vært mest kjent for. Og det var ikke få ganger jeg ble ringt etter fordi, hun hadde trykket på alle knappene i håp om å fikse problemet sjøl, men heller endte opp med at ingenting virket.

Jeg ble ringt etter fordi jeg hverken kjente henne som Fru Albertsen eller Ellen, men som Mormor.

Og nå er min Mormor død. Torsdag 4. oktober trakk hun pusten for siste gang.

Dagen etter var jeg med og tømte resten av rommet hennes på Skavangertun. Jeg blir ganske satt ut av hvor fort alt skal gå fra noen dør til alle spor er slettet etter et menneske.

Mens jeg sitter her og skriver nå, kan jeg formelig kjenne rødblyanter herjer i bakgrunnen.  

Jeg gikk på barneskolen, var på ferie og sendte postkort til Mormor. Dette fikk jeg tilbake med rød penn brukt på alle feil og mangler. Vi diskuterte bruken av klammeform i både nynorsk og bokmål. Og hva man hadde lov til å skrive og hva man kunne si. Så vi kom fram til et kompromiss: Når jeg skrev brev til henne, kunne jeg sette et anførselstegn først og sist. (så derfor starter og stopper dette innlegget sånn) Da var det å regne som replikker/direkte tale og da kunne jeg skrive på dialekt. Stor var triumfgleden da jeg kunne bruke rød penn på en lapp hun hadde satt opp over en kran på sommerhuset på Lista, hvor hun hadde glemt en e i ordet ikke.

Jeg har mange minner knyttet til Mormor. 

I 1986 var jeg med Mormor og Morfar på ferie helt til Morfars fødeby Tromsø. De to og jeg i en grå Ford Escort mil etter mil. Jeg fikk treffe slektninger i hopetall der opp og fikk høre mange historier fra «gamle dager» som jeg elsket. Jeg var jo en sånn irriterende unge som spurte og grov om alt mulig og som allerede da, ikke klarte sove mens vi kjørte bil. Men så lenge det var oss tre så virket det ikke om det gjorde noe med alle spørsmåla mine.

Vi hadde noen år i barndommen min hver våre firkanter i kjøkkenhagen, hvor vi kunne så hva vi ønsket oss. Jeg elsket å se ting spire og gro, men HATET luking! Det var en jobb Mormor ikke hadde noe imot. Og jeg har et bilde av henne i hode med en stor solhatt som hjelper meg å luke bedet mitt. Det skjedde nok ikke så mange ganger, men er absolutt av de tingene som har festet seg.

(Dette bildet er ikke fra bedet men fra sandkassa)

En gang Kristin og jeg var med på høstferie til sommerhuset på lista, kom det et voldsomt uvær. Da satt vi med en symaskin som vi snurret med håndkraft og sydde dukketøy, mens det herjet som verst og vi var uten strøm. Vi var nok livredde, men mormors oppskrift på sånt var å gjøre en eller annen form for arbeid. Hennes slagord var: Arbeid er livets balsam!

Mormor elsket å stelle til fest! Hun inviterte stadig inn både elever, kolleger, familie og innvandrere. Vårt tradisjonelle juleselskap før jul. 3. eller 4. søndag i advent, var alltid litt uforutsigbart i sin tradisjon. For hu gjorde til en oppgave å samkjøre oss med de «nye landsmennene». Så vi har hatt ganske mange flerkulturelle førjulsfeiringer. Hvor den som bar inn det svære fruktfatet mot slutten av selskapet ofte var dresset opp i samekofte, skaller og hadde komsa med samedukka oppi på ryggen. 😊 De siste gangene jeg var i kalas der oppe. F.eks i hennes 90-års dag, kastet hun seg plutselig ned på sofaen og begynte sykle i lufta. Fordi det var tid for ettermiddagstrimmen!

Da jeg begynte på ungdomsskolen begynte jeg på pianoundervisning «i byen». Jeg kom med skolebussen fra Hvittingfoss og skulle egentlig gå fra gamle posthuset, til Gamlegrendåsen. Men på det tidspunktet hadde morfar blitt pensjonist, så da passet det jo helt perfekt at han kom og hentet meg i byen, kjørte hjem til han og mormor hvor jeg fikk middag, prat, tull og tøys, spill og sang uten at det skulle vises fram for noen andre. (for de gangene vi var inviterte til fest der oppe, skulle det stadig vises fram for andre og det taklet jeg nok ikke så godt.) 

Morfar kom ofte med tilbakemeldinger av arten konstruktiv kritikk, mens Mormor bare nøt alt hun fikk av sang og spill. 

Hun synes det var greit at morfar pirket litt, for det betydde at hun fikk høre det mange ganger. Hun kjøpte/skaffet et monster av et piano for at jeg skulle ha noe å spille på når jeg var der.

En av de sangene som vi sang oftest der oppe var Danse mi vise, gråte min sang. Hvor Mormor også passet på å få inn litt diskusjoner på hva jeg tenkte om både det diktet/sangen og Skjæråsen som dikter.  Hu var jo ikke bare norsklærer, men hun var genuint opptatt av norsk språk og litteratur.

Da mormor begynte vandringen inn i demensens tåkeland, gikk det nok litt utover meg som var av hennes nærmeste. De humørsvingningene som kom før vi egentlig skjønte at det handlet om demens, rammet meg vel på de ømmeste punktene. Og jeg som var livredd for å være en skuffelse for andre, fikk i løpet av et besøk høre mellom fem og 10 ganger hvor skuffet hun var over at jeg ikke hadde fått orden på det med utdanning, jobb, sykdommen, mann og faste boforhold.  Så når hun endelig ble diagnostisert med demens og ting fikk en forklaring på de ugreie periodene der, følte jeg nok veldig at jeg allerede hadde mistet henne.

Noe av det siste jeg gjorde av store ting sammen med Mormor, var at vi tok henne med på en Harrytur til Sverige. Hun hamstret ost i lange baner, så jeg var redd lukten av rare oster aldri skulle forlate bilen igjen.  

Etter at hun kom inn i sykehjemstilstand, har jeg ikke vært veldig mye tilstede i livet hennes. Men jeg er evig takknemlig for at pappa har hatt det som en av hans livsoppgaver de siste årene å gjøre Mormors siste leveår så verdige og gode som mulig.

Selv om jeg følte jeg mistet Mormor for flere år siden, er det på en annen måte endelig nå. Og mine foreldre er den eldste generasjonen i familien min.

Helt fra Morfar døde i 1999, har hun snakket om at hun gledet seg til å treffe han igjen. Og om man treffer folk igjen etter døden eller ikke vet ikke jeg, men jeg vet at hun fant trøst i sin sorg ved å tenke det. Og jeg for min del finner en trøst i å tenke at hun nå ikke fryser noe mer og at hun ikke sliter med at hun mistet både hørselen og hukommelsen. Og jeg har en tro på at hun har det godt.

Fred over Mormors minne ✟ "

Dødsårsak ukjent min egen oppsummering.

Har nettopp sett på "Dokument 2:Dødsårsak ukjent". Kjenner at det gjorde mye med meg. Det kunne like gjerne ha vært meg som var av de ca. 2500 døde i Norge pga den medisincocktailen de serverte de fleste som trang hjelp under en skikkelig mental smell rundt 2000-tallet.... 

En gang ble det meget raskt seponert noen piller for meg, fordi dem hadde glemt å sjekke blodspeilet (og selvsagt måtte jeg forstå at det var menneskelig å kunne glemme litt) og det viste seg ved et avdelingsbytte (med tilhørende nye innkomstprøver) at konsentrasjonen i blodet var farlig høyt... da ble risikoen ved for rask seponering satt opp mot risikoen for død eller alvorlige varige skader for hjerne og hjerte...

Jeg kunne lett ha havnet i den statistikken man ikke snakker om,som et offer for legemiddelindustrien. 

Og alt var jeg villig til å gå med på, i frykt for å bli et nummer i den andre statistikken vi ikke snakker så høyt om.. nemlig selvmordsofferstatistikken....

Det snakkes mye om tvangsbruk og tvangsmedisinering og dokumenteringen av dette, men det som ikke er mye dokumentert er bruken av frivillig tvang som f.eks: Om ikke du skriver under på at du er villig til å prøve disse medisiner her, tror vi ikke du er motivert nok for behandling og da har vel ikke vi mer å snakke om har vi vel?

Om ikke du vil prøve ECT-behandlingen skriver vi deg ut.

Om ikke du snart kan ta deg sammen må vi vurdere belting.... 

Man kommer langt med å spille på frykten for å unngå å måtte skrive tvangsvedtak. Og dermed ikke gi pasientene noe håndfast de kan bruke i en evt klagesak....

Nå er heldigvis den delen av mitt liv en del jeg kan se tilbake på. Det er en del av min historie. Og store deler av det er vel historie jeg gjør mitt beste for å glemme. Jeg har heldigvis kommet mange hakk videre. Og sett i lys av fortiden har jeg det nå HELT PERFEKT!

Livet har humper og dumper,opp,ned, smil, gråt, latter, sang, sol, regn, blomster, pollen, venner, folk man bare må holde ut, liv og røre.

Som de fleste liv er!

Noe av det som er bra nå er at jeg er med på det, jeg kan føle igjen, jeg kan faktisk gråte og le på ca de rette stedene FORDI jeg ikke må tenke og analysere meg fram til om det er riktig i situasjonen, men fordi jeg faktisk føler igjen.

Jeg kan kjenne på alt fra kjærlighet til sceneskrekk, dødsangst til lykkerus. 

For 12 år siden var det ikke sånn. Da bodde jeg i en bolig, plassert der så lenge jeg varte, "bare avbrutt av de innleggelsene på lukka som måtte komme" (sitat fra legen jeg hadde på den tida)

To år etter flyttet jeg ut og begynte veien mot et bedre liv. 

Fortsatt på vei og trenger fortsatt mye tid. Bruker mye mer energi enn "normalt" på så enkle ting som shopping og frisørtime. 

Men jeg er her og jeg er på vei!

Og skål (i et glass vann) for det ;)

Fare! Et langt, framprovosert og uvanlig personlig innlegg!

Få pasienten ut av offerrollen

En Artikkel publisert i «sykepleien 6.3.17 under fanen Fagutvikling

I hovedsak handlet den artikkelen om mennesker med Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse (UPF). Men veldig mange av de som har denne diagnosen har store traumer som bakgrunn for sykdomsutviklingen.  (For NB Det er faktisk en sykdomsutvikling. Og man kan som personal både gjøre symptomer mindre og større. )

I det daglige liv på avdelinger rundt over det ganske land, skilles det ikke så mye mellom hva slags type traumediagnose man har fått. Om det er «bare» PTSD, UPF, Dissosiative lidelser eller DID er mange av oppfatningene blant personalet og ikke minst hvordan de ulike pasientgruppene blir behandlet egentlig ikke veldig ulike. Og derfor tenker jeg at det er innafor at skriver dette tilsvaret, sjøl om jeg ikke har den spesifikke diagnosen. 

Og veldig mange med traumelidelser får raskt på seg at de prøver å stakkarsliggjøre seg og fisker etter sympati og omsorg fra personalet. Man driver splitt og hersk-taktikk ved å ikke ville åpne seg for absolutt alle med et skilt på seg, Ja noen VELGER TIL OG MED å skade seg, for å oppnå omsorg.

Etter hvert som jeg leste den artikkelen ble jeg mer og mer forbanna. Her var det veldig få kritiske spørsmål til egen oppfatning og det fremsto i stor grad som en plukk og miks fra smågodthylla hvor det bare er valgt det forfatteren liker sjøl. 

Ved å publisere en slik artikkel som en «fagutviklings-artikkel» kan man som leser lett oppfatte det som at DET ER SÅNN DET ER OG SKAL GJØRES!

Jeg skal vel også i stor grad også skrive hva som passer meg best, men jeg setter det ikke på trykk i et fagblad som en fagartikkel, men mer som en personlig ytring til det stor internett.

Artikkelen sier: «man noen ganger kan gjøre pasienten en bjørnetjeneste med grenseløs ikke-konfronterende empati og «stakkarsliggjøring», noe som forsterker offerrollen – og dermed lidelsen. Budskapet i denne artikkelen er at å frata disse pasientene ansvar og dermed forsterke offerrollen, virker mot sin hensikt, noe som har bred støtte i litteraturen»

Før man kan begynne med å «få pasientene ut av offerrollen», må man faktisk først komme til det punktet hvor pasienten kan få kjenne at jo, jeg er faktisk et offer. Og for mange pasienter er veien dit veldig lang.

Mange akuttpasienter blir innlagt første gang veldig tidlig i den prosessen. En del har ikke engang forstått at grunnen til at de ikke orket leve lenger, handler om traumer fra barndom, ungdom, ja kanskje hele livet fram til det punktet hvor de tok det siste skrittet ut i et mislykket selvmord eller heftig selvskading, har de levd med vold, trusler, overgrep, latterliggjøring, undertrykkelser, overdrevent ansvarliggjøring, og gjerne også ansvar for andre familiemedlemmers skjebner.

Hva tror dere skjer med disse pasientene når de prøver på ulike vis å formidle hva de har opplevd (en del gjerne for første gang i sitt liv, og de blir møtt med en holdning om at de må se å komme seg ut av offerrollen??

Personlig var jeg veldig forvirret over dette tiltaket i mange år.

Bare for å ta det svart på hvitt: Min første innleggelse var med bakgrunn i at jeg trengte hjelp til å komme meg videre med livet (eller skal vi si starte på et selvstendig liv) etter en ganske vanskelig start. Jeg var 19 år og var sterkt preget av at jeg selv ikke bestemte noe, for det var stemmene som var makta. 

For de som kjenner til psykiatrien inn det nye millenniet, var ikke traumediagnoser det første man fikk utdelt ved stemmehøring, så ja, jeg var igjennom det maste av hva som fantes av antipsykotiske medisiner og nok beroligende til å slå ut en elefantflokk hver dag.

Holdningene til mine anfall var mer Nå-må-du-se-å –ta-deg-sammen-holdningen enn at noen prøvde å forstå hva som skjedde og hjelpe meg ut av det. Etter mange år med diverse diagnoser og medisiner fikk jeg til slutt diagnosen Dissosiativ lidelse uspesifikk art. (uspesifikk, ikke fordi de ikke gadd å dykke inn i det, men fordi symptombildet ikke passet 100% inn i en undergruppe) 

Anfallene var en kominasjon/variasjon mellom heftige flashback og Psykogene ikke-epileptiske anfall (PNES). Jeg var igjennom hele rekka med fysiske undersøkelser av hjernen for å utelukke Epilepsi, MS og diverser andre anfallslidelser.

 JEG KUNNE IKKE styre anfallene!! Hverken når de kom eller hvordan de artet seg. Noen ganger kunne jeg kjenne på meg rett før at de kom og da var det tryggeste for meg å forsvinne uten et ord. 

Spesielt inne på avdelinger var dette en veldig vanskelig ting for meg. Jeg bare visste at jeg måtte bli så usynlig som mulig fordi jeg ikke hadde noe som helst kontroll på hva som kunne tilstøte meg når jeg var helt borte. Derfor låste jeg meg inni klesskap ved hjelp av kleshenger og prøvde så godt jeg kunne å gjemme meg i den store posen med tøy som skulle til vask. Det var ikke fordi det var en uheldig atferd trigget fram av mitt behov for oppmerksomhet.

«Akuttpsykiatriske avdelinger kan virke forsterkende på offerrollen da mange pleiere og mange aktiviteter stimulerer fantasien om idealisert omsorg (5). Pasientene kan dermed få «sekundærgevinster» ved å være innlagt, noe man prøver å unngå fordi det kan være regresjonsfremmende. I tillegg kan pasientene kreve umiddelbar behovstilfredsstillelse i avdelingen, noe som kan henge sammen med forestillingen om at mor og barn danner en allmektig enhet som barnet kontrollerer (5).

Slik tilfredsstillelse er både urealistisk og kontraindisert i avdelingen, og fremmer derfor ofte skuffelse og raseri. Trassig taushet og selvmordstrusler forekommer ofte som følge av dette, noe som igjen gjerne fører til flere restriktive tiltak, slik som kontinuerlig tilsyn, beltelegging og skjerming. Slik blir pasientene frarøvet sin autonomi og sitt ansvar, som er en uheldig utvikling og som fører dem inn i onde sirkler (4). Det er lett å omplassere skylden hvis tiltak ikke fører frem. «Vi får skjerme henne, det er det eneste som hjelper.»

Bør ikke overbeskyttes

Noen ganger vegrer sykepleierne å gi UPF-pasientene mer ansvar fordi de er redde for at ting skal gå galt på avdelingen, som for eksempel selvskading, selvmordsforsøk med mer. Samtidig påpekes det at å «pakke pasientene inn i bomull» heller ikke er løsningen (15). Dette kan gjenkjennes i praksis, hvor man for eksempel kan skjerme pasienten eller «strippe» rommet og dermed sørge for at pasienten ikke finner noe å skade seg med. Istedenfor å gi pasienten ansvar, tar vi det fra vedkommende, noe som opprettholder den onde sirkelen (15). Innleggelse blir da et toegget sverd: Det som skal være en sikkerhet, blir det motsatte. Dermed får pasienten vanskeligheter med å klare seg alene når den tid kommer, noe som jo er målet.

Det ble et langt avsnitt fra artikkelen. Innen jeg hadde kommet dit i lesinga mi var jeg rimelig oppgitt og nok en gang måtte de gyte ut de setningene der.

For min del var de første rundene på skjerming en fullstendig nødvendighet. Jeg var helt desperat!!! Det jeg var desperat etter og hadde vært desperat etter i ti måneders innleggelse på et behandlingssenter langt oppi en skau, var å BLI HØRT OG FORSTÅTT. Og der kom vel et av mine største problem inn. Jeg var lagt inn med en bestilling, jeg var innstilt på å jobbe med hva som hadde vært, men den gjentagende visa var at vi ikke kunne snakke om det, for jeg «ble så dårlig av det». 

Og etterhvert gikk det mer over til: Jammen er du ikke ferdig med det der enda?? Åssen kunne jeg bli ferdig med det, når jeg nesten aldri fikk hjelp med det jeg egentlig trengte hjelp til?

Så mine tre første ganger på skjerming var rett og slett rein overlevelse. Jeg var helt desperat etter å få det overstått. Men takket være at noen av de som jobbet der var vant til å se hvor jeg så for hele tiden å «komme den kreative prosess» i forkant, kom jeg gjennom de rundene også. Men om noen på det tidspunktet hadde kommet med «vi må gi pasienten ansvar, i stedet for å ta ansvaret fra pasienten» -teorier. Så hadde ikke jeg sittet her i dag.

Den aller siste gangen jeg var på lukket avd. og fikk et rom som angivelig var strippet for alt mulig, var jeg kommet et helt annet sted i utviklingen min. Det var et dårlig strippet rom for å si det sånn, når bl.a dørkarmen var løs med alle de flotte fine stiftene klare for bruk. Avtalen ved denne innleggelsen var tett oppfølging på en bestemt dato så jeg skulle klare komme forbi den. Men som på akuttavdelinger flest, kommer det stadig noe på og det døgnet ble slettes ikke det som var avtalt.

Etter å ha vært ut og inn på den ene institusjonen etter den andre i ti år var det dette døgnet som skulle snu opp ned på det meste. For mens jeg satt der med dørkarmen i fanget og var lei meg fordi jeg følte meg fullstendig nedprioritert, skjønte jeg at det faktisk ikke egentlig var noen som kunne hindre meg i å ta livet av meg det døgnet. Så enten måtte jeg gjøre noe så grundig at det ikke var noen tvil om det skulle gå, eller så måtte jeg holde ut de siste 14 timene av den datoen, for så å ALDRI noen gang gå den veien igjen. 

Hadde dette skjedd bare to år før, ville resultatet sannsynligvis ha vært et ganske annet.

For jeg valgte åpenbart det siste. Klokka 09.30 dagen derpå skrev jeg meg ut av lukket avdeling for siste gang.

Og med den episoden i bakhodet kan man jo tenke: Da har jo artikkelforfatteren helt rett da. Men nei det, kan jeg ikke si!!! 

Noen poeng er det jo, men det glemmes i den artikkelen å peke på noe meget viktig: PASIENTEN må være klar for det og med på det, ellers er det bare å glemme.

Ansvarliggjøring kan være en god nøkkel til bedring, men det må jo skje på pasientenes premisser. Utelukkende ansvarliggjøring for eget liv, blir ofte ukonkret svadaprat, mens f.eks det å være ansvarlig for at naboens hund blir luftet 30 minutter hver formiddag kan være en ting som gjør at pasienten finner en verdi i sin tilstedeværelse. Og en god grunn for å gjøre alt for å slippe innleggelser.

Jeg har kommet dit at sånn som avdelingene fungerer pr i dag (hverfall på mitt lokale DPS) at så fort du trenger en runde inn på døgn (f.eks om man skulle få heftige reaksjoner på traumebehandling etc), får du ikke snakke med din faste behandler, men må forholde deg til en ukjent behandler som jobber i etasjen under hun jeg bruker fast. Dette ser jeg null hensikt i. Jeg tenker at alt som kan gjøres poliklinisk vil jeg gjøre poliklinisk og resten må jeg bare ignorere.

«Hummelvoll (17) understreker at det blir sykepleiernes vedvarende oppgave å oppmuntre og støtte pasienten når vedkommende blir mer selvstendig. Ved å gjenta for pasienten at hun eller han har valg, alternativer og ansvar, kan sykepleierne formidle håp og optimisme. En grunnholdning kan være å tro på og forvente at bedring vil skje. En slik innstilling krever tålmodighet, og det er viktig med en åpen og undrende holdning fremfor en dømmende (17).

I praksis kan det dreie seg om at pasientene får ansvaret for å velge hva de vil gjøre, enten det dreier seg om å delta på aktiviteter eller annet. Videre kan sykepleieren fremme denne evnen til selvstendighet ved å la pasienten utføre ting på egen hånd, som å ta nødvendige telefoner eller fylle ut søknader. På den måten kan man verne om de ressursene pasienten allerede innehar. Når pasienten klarer å utføre noe som er positivt for seg selv, er det viktig å rose vedkommende»

Her er altså oppskriften …. Og dette er «Når vedkommende blir mer selvstendig» Før dette da?

(Og akkurat det med å fylle ut søknader bør man få hjelp til nesten uansett hvem man er, for de er som regel utformet sånn at det er umulig å svare «riktig»)

Man kan også stille spørsmål ved hvorvidt det er behagelig for pasienten å slippe å ta ansvar. Erfaringsmessig kan det ofte oppfattes slik, noe som er forståelig. Avdelingen rammer pasientene inn i strukturer og regler og tar avgjørelser over hodet på dem for å sørge for at de i hvert fall holdes i live mens de er innlagt. Da kan det kanskje føles ekstra vanskelig å slippe ut i den store verden igjen alene, og med hele ansvaret hvilende på egne skuldre. Noen kan av den grunn lengte tilbake til ansvarsfraskrivelsen.

Eller pausen fra det umenneskelige presset med å holde seg i live på en tilfredsstillende måte for familie, venner og hjelpeapparatet. Det er jo ikke sånn at pasienter velger å skrive seg inn i akuttpsykiatrien fordi de har så innmari lyst til å gjøre ingenting!

For meg handlet det om angst, desperasjon, frykt, redsel, sykdom, frykt for å skade seg sjøl til en «grønnsak», frykt for det jeg trodde var reelle personer som skulle ta meg, et slags vern hvor noen andre en periode kunne passe på nøkkelen fordi jeg ikke greide det sjøl, et behov for å prøve å bli «INGEN» usynlig og bortgjemt i et stort låst sykehus, hvor personvernet trumfet det aller meste. Og aller mest handlet innleggelsene mine om at «jeg’et» hadde et sterkt behov og lyst til å overleve, mens store deler av meg ville dø og utslettes. Både for min del og mine nærmestes del..

«Paris (4) understreker også viktigheten av å appellere til pasientens friske sider. Hvis sykepleieren viser pasienten at noe friskt finnes, og at de har tro på det, kan det føles meningsfylt. Salutogenesen kan i tillegg også bidra til at pasienten forstår sammenhengen i sitt eget liv og hvorfor ting har blitt som de er. Erfaringsmessig fokuserer ofte pasienter med UPF på alt som har gått galt i livet. Det er vanskelig å se fremover om de dveler for mye ved det vonde, eller om de bruker fortiden sin som «hvilepute» og gir den skylden for at de aldri kommer seg videre.

Dette synet støttes av Paris (4), som understreker at her og nå-situasjonen er viktigere enn å jobbe seg gjennom barndomstraumer. I forlengelsen av dette hevder Wilhelmsen (1) at hvis man er offer for traumer eller er bitter og ikke vil ta ansvar, kan man bli offer for et nytt overgrep, denne gangen fra seg selv.»

Og innen dette punktet i artikkelen er jeg smellforbanna. Hvor mange ganger har ikke Her og nå- fokuseringen kneblet meg, når jeg har prøvd å fortelle hva det er jeg trenger hjelp til. Hvor mange ganger har jeg ikke fortvilet prøvd å fortelle at det de henviser til som der-og-da 20 av døgnets 24 timer var her og nå for meg. 

Jeg luktet det, opplevde det, kjente, hørte, så ting og levde i det de kalt der og da. Men for meg var det et her og nå.

Det var et her og nå som ikke ble godtatt fordi det ikke var personalets her og nå opplevelse! 

Så det ble avfeid gang på gang som noe vi ikke skulle snakke om. Dette skjedde i så stor grad at jeg etter hvert utviklet en enorm skam i forhold til det at jeg ikke en gang klarte å skjerpe meg til et normalt her og nå engang…

Så hele fortiden var skambelagt, mestringsmetodene i form av selvskading og flukt inn i drømmene om å ikke eksistere lenger var skambelagt, manglende mestring av et normalliv var skambelagt og til og med min egen her og nå opplevelse var SKAM.

Jeg tenker at det skjedde mange feil i løpet av mine ti år i tungpsykatrien. Og noen av de feilene som er vondest å leve med i dag, handler fint lite om å være prøvekanin for både medisiner, ECT og som politisk spillebrikke mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Det som har gjort desidert mest skade er å ikke bli tatt på alvor. Ikke bli lyttet til, at de tingene jeg hadde opplevd ble enda mer skitne av at jeg ikke fikk lov til å snakke om det. En ekstremutvikling av skamfølelsen. Det ble til slutt så ille at jeg følte meg skamfull fordi jeg ikke var en «flink nok pasient».

Artikkelen handler om å få pasientene ut av offerrollen. Som jeg skrev til å begynne med: For å komme ut av offerrollen må pasienten først oppleve å være et offer.

Første gangen jeg ble presentert for setningen: Nå må du slutte å være et offer, og komme deg ut av offerrollen, ble jeg fullstendig panisk.

Hvorfor?

Dette var ganske tidlig i mitt aller første opphold på en institusjon. Jeg slet massivt med Mareritt, stemmehøring, dissosiasjon, angst, depresjon, selvskading og spiseforstyrrelser. Og beskjeden jeg fikk var at jeg måtte slutte å være et offer. 

Det eneste jeg hadde brukt kreftene mine på de siste åra var å fremstå så sterk som over hode mulig. 

Jeg visste fra erfaring at ved å vise svakhet og ved at andre visste at jeg hadde vært utsatt for overgrep, delte jeg på en måte ut frikort. Fritt fram for neste mobber, voldsutøver eller overgriper. 

Jeg hadde overhode ikke kunnet være noe form for offer. For det å være et offer var livsfarlig!!

Først etter at fikk riktig diagnose og hjelp ved Modum Bads traumeavdeling og traumeklinikken i Oslo hos en fantastisk fin behandler der, begynte det å åpne seg et vindu for å ta inn at jeg faktisk var et offer.  

Og at den eneste måten å komme seg noe videre på var å først ta inn at skitt har skjedd med meg og at jeg var et offer.

Etter hvert så handler det om å ikke gro fast i offerrollen, men å bli sterkere og sterkere. 

Og til slutt kjenne at man VAR et offer for andres valg.  

Kjenne at selv om jeg har vært et offer for andres valg trenger ikke det lenger definere hele min hverdag.

Det trenger ikke lenger være fortiden som styrer alle valgene jeg står ovenfor i livet.

Det er ikke lenger DE OVERGREPENE SOM BLE PÅFØRT MEG I FORTIDEN som bestemmer om jeg er god nok.

KJENNE at jeg er god nok som jeg er med den bagasjen jeg har!

Det er målet mitt!

Har mr. Google egentlig svaret?

Så sitter jeg i min lille tenketank igjen da....  (Wikipediadefinisjon: En tankesmie eller tenketank (fra engelsk: think tank) er et forskningsinstitutt eller annen organisasjon som gir råd og ideer om politikk, næringsliv eller militære spørsmål. )

Det har jo blitt utløst av noe så enkelt men vanskelig som at det skal tilsettes ny kantor i lokalkirken min. Siden kantoren også skal være den nye dirigenten for koret, er det klart folk er nysgjerrige og spente. Jeg er intet unntak der...

Jeg har PRØVD å forholde meg litt nøytral til å mene noe, siden jeg uansett ikke har noe jeg skulle ha sagt i utvelgelsen.

Men idag har jeg fått vite begge de navnene som gjenstår på lista. Blir mer enn litt nysgjerrig og løper selvsagt inn på verdensveven. Det er to hovedsteder som gjelder, når det kommer til å stalke folk som driver med musikk. Google og YouTube.

Da endte det opp med følgende inntrykk av de to: Den ene (veldig) ung, litt variert i hva som spilles og egentlig får man nesten inntrykk av at hun fortsatt går på videregående.

Den andre finnes det ekstremt lite av på Internett. Men fortsatt snakker vi om et ungt menneske, men inntrykket jeg lett sitter igjen med etter mitt lille internettsøk er at dette er en superseriøs ekstremt klassisk kirkemusikk-type.

MEN JEG TROR DET ER FEIL INNTRYKK AV DEM BEGGE!

Hun yngste er ferdig med videregående for lengst og har gjort mye mer enn hva som ligger på nett. Jeg vet også litt om hva man lærer og kor og stemmebruk samt ensebleledelse på musikklinja i tillegg har hun fortsatt musikkutdanning etter VGS.
Han andre er det som sagt vanskelig å finne noe særlig om, men vi lever i 2016 så han gjør nok mer enn å sitte inni en domkirke og spille store musikkstykker. Det at han ikke har lagt ut noe særlig av hva han driver med på nett, betyr ikke at han ikke er en driftig, allsidig og drivende god musiker og kordirigent.

vi kan bare ikke finne det ut via Internett.

Dette fikk meg til å tenke litt videre....
Det er jo mer vanlig enn uvanlig at arbeidsgivere googler de dem vurdere å ansette i nye stillinger.
Og hva finnes egentlig på nettet om meg og deg?

For min del kommer det jo opp bilder fra denne bloggen og Instagram-kontoen min når jeg tar søk i bilder.
Vanlig Googlesøk av meg viser egentlig ikke så mye annet heller, enn at jeg har Facebook, Instagram, youtubekanal og en drøss med navnesøstre. Hvor jeg er så heldig at det blant annet befinner seg en politiker fra Drammen og en designer som er veldig glad i å markedsføre seg via Internett. Dette gjør jo også at det bittelille som finnes om meg forsvinner i mengden.

Men ikke alle er så heldige. Den generasjonen som nå såvidt har passert 20-25 år, har hatt diverse blogger og nettkontoer siden de var ca 10 år.
Det er virkelig ikke alt det som skjer når man er i alderen 10-20 som bør kommer opp for en arbeidsgiver som bare tar et lett googlesøk av mulige arbeidstakere.

Man får lett et veldig FEIL inntrykk av arbeidssøkeren. Både i forhold til hvilke bilder som ligger ute, men også meninger som er ytret.
Eksempel:
For mange ungdommer fungerer jo blogg som en slags dagbok. Om du tenker tilbake til egen ungdomstid mens dagboka fortsatt var papirbasert og godt gjemt unna både foreldre og søsken, må vi jo si at det er jammen godt ikke kommende arbeidsgivere får tilsendt de bøkene til gjennomlesning før du blir innkalt på intervju.

For når var det vi skrev i dagboka? Jo, i stor grad når det var noe vi syntes var "urettferdig", hadde kranglet med foreldre, søsken og bestevenner og vi "hata" alle og alt.  Det er ikke da vi fremstår hverken fra vår beste side eller sånn som man er i det daglige.

Noen bruker også blogg og Internett til det motsatte. Mer eller mindre bevisst lage et glansbilde av seg selv. Med de fineste "outfit-bildene", selfies med de mest forføreriske blikk og poseringer og ha de riktige meningene. At de stiller opp for de svake og påpeke urettferdigheten i verden og helst fremvise at man "gjør noe for kloden".
Noen gjør dette fordi de trenger å løfte seg selv opp, noen fordi dem føler seg sånn passe perfekt og andre kan skrive det fordi det forventes av dem og andre igjen er kanskje akkurat sånn.

Uansett hvilken ende av skalaen du er på, eller om man er litt av begge deler, vil ikke en blogg eller facebookvegg, instagramkonto eller youtubekanal, og andre ting som ligger på nettet om deg, vise hele deg og hvem du egentlig er og hvordan du vil fungere i den jobben du har søkt på.

Så da er vel konklusjonen når det kommer til den kantorstillingen at uansett hvem som kommer må jeg være åpen og klar for å samarbeide om å lage så fin musikk vi bare kan sammen.

Ha en finfin dag, folkens!

Kjære deg som var et sekund unna å drepe meg....

Dvs kjære... Finnes ikke mye kjært med deg akkurat nå hvertfall og jeg håper sjåføren ikke er noen jeg kjenner....

Du synes helt klart at noe var mer spennende enn å konsentrere seg om å kjøre bil...

Du synes det var mer viktig enn å holde bilen på riktig side av veien....

Du syes det var viktigere enn å komme uskadet fram til målet....

Om ikke jeg hadde stått på bremsen, ville vi sannsynlig begge to hvertfall vært hardt skadet og mulig ikke lenger vandra rundt på planeten....

Syns du at det du holdt på med i tillegg til å styre bilen, var viktigere enn det?

Vi møttes ved Voldenbrua ca 13.25 i mitt kjørefelt, Du kjørte en sølvgrå eldre Peugeot eller Citroen og du skal være sabla glad for at jeg ikke hadde kamera på dashbordet, for da ville du allerede vært anmeldt....

Jeg håper du har fått deg en gvekker som forfølger deg hele resten av ditt bilførerliv!!! At du for alltid skal huske hvor lite som skal til før du skjener ut av kjørebanen din og hvor forbaska heldig du er som ikke er årsak til at dette ble min siste dag....

Ja jeg er prega!!! og mer enn kjære deg, vil jeg heller si: Du, din dritt, skjerp deg!!!!!!!

Illustrasjonsfoto ja...

En anbefaling fra meg!!

Først et utrolig dårlig bilde av aktiviteten som foregår i kassa mi om dagen. Et kjøttmeispar har begynt eggleggingen. Vi får håpe Kikki lar både foreldre og barn være i fred. Jeg har gjort noen tiltak på utsiden av kassa ihvertfall, så det skal være litt bedre odds for fuglene.

Ellers har jeg en anbefaling idag. En ny app fra miljødirektoratet som blir bedre og bedre etterhvert som nye fugler blir lagt inn i databasen.

Jeg har nå testet den ut et par dager hvor jeg sitter ute på verandaen og lar appen finne ut hvilke fugler som synger så fint. 

Resultatene hos meg er at noen av de jeg har lurt mest på er noe så enkelt som Bokfink og Grønnfink.

Så da vet jeg det. 

For alle oss som er litt interesserte i naturen men som synes det å søke seg fram på nettet etter hvilken fugl det er som synger er vanskelig, er denne appen en fantastisk gave!!! 

Apple sin utgave er en iphone-app så om du vil ha den på ipad'en din må du endre oppe i høyre hjørne i appstore så du søker etter iphone-apper. (kan hjelpe deg en dag, Mor :) )

8482 Kongsbergfolk kan ikke klage 4 år framover

8482 Stemmeberettiga i Kongsberg kommune lot være å stemme i dette valget. De som har blitt akutt syke etter forhåndsstemmingen stengte på fredag og fortsatte med å være syke fram til etter klokka 20(21) på mandags kvelden er unnskyldt. La oss for enkelthets skyld si at det er 482 folk i hele kommunen da (det tallet er muligens litt høyt, men det blir enklest sånn)

Det betyr nemlig at 8000 mennesker som sokner til Kongsberg synes det er ett fett hvem som styrer denne kommunen.

8000 mennesker ønsker å la valget være opp til andre hvordan dems hverdag, oppfølging ved sykdom, skolepolitikken og barnehagepolitikken som styrer barnas hverdag, eldrepolitikken som avgjør hvor vidt deres mor/far/svigermor/svigerfar/tanter/onkler og til slutt dere selv får det som gamle/syke/demente, hva som skal prioriteres utbygget/nedlagt i kommunen og hvor vidt sentrum skal fortsette og fortettes eller ikke og ALLE ANDRE POLITISKE SAKER skal avgjøres.

De overlater det til naboen (også den naboen som har garasjen sin innpå eiendommen din og nekter plent å hugge de to trærne som skygger for all ettermiddagssola)

De overlater det til den 20-årige skoleavhopperen som ligger hjemme på sofaen hos mor og NAVer og har kommet seg vekk fra playstationen sin for en dags skyld for å stemme.

De overlater det til den nynazisten som bor nedi gata som hvertfall skal stemme for et "hvitt land"

De overlater det til den bonden som synes det er greit med et dyrhold hvor dyrene ikke har noen rettigheter.

De overlater det til konebankeren som bor to hus bortenfor seg.

De overlater det til kriminelle

De overlater det til svært mentalt ustabile mennesker (som er fryktelig vanskelig å få umyndiggjort og dermed har like mye stemmerett som deg sjøl)

De overlater det til ALLE ANDRE enn seg sjøl.

ALLE DERE SOM IKKE HAR STEMT SYNES ETHVERT RESULTAT ER HELT GREIT!

Er det sånn DU vil ha det? 

 

De aller fleste har mulighet tl å stemme. Bor du i utlandet, kan du stemme ved de aller fleste utenriksstasjonene.

Var du på ferie, kunne du forhåndsstemme fra 10.8

Var du syk, gammel osv, kunne du stemme både ved institusjon og hjemmefra.

Mao akutt helgesykdom var eneste gode grunn til at DU ikke skulle stemme i år.

Og jeg tviler stekt på at 8482 Kongsbergfolk ble så syke at de ikke kom seg til stemmelokalene på søndag og mandag

Hvertfall 8000 av dere bør holde helt fred med klaging de neste 4 år!

Et litt utypisk innlegg

For en gangs skyld vil jeg bruke min egen spalteplass på noe fornuftig. Hvertfall i følge meg sjøl.

-Nemlig vaksinering av barn. Og da spesielt meslingvaksinen. 

For idag tidlig kunne vi våkne til at den ene avisen etter den andre, slo opp saken om meslingutbrudd på Snåsa. 

Nå er det en gang sånn, at meslinger er noe mange  barn fin overlever og blir friske av, men også en sykdom fryktelig mange mennesker dør av. Både selve meslingviruset og de litt ugreie ettersykdommene som kan komme etter meslinger. 

I følge WHO førte meslinger til at 145.000 mennesker døde i 2013, og da særlig barn under fem år. 

I LØPET AV ETT ÅR!!!!!!

 Vi nordmenn reiser mer og mer. Og oftere og oftere går turen til områder hvor meslinger IKKE er så og si utryddet som det er i Norge. Jeg mener at akkurat som politiet kan beslaglegge førerkortet på stedet, om du kjører med barn usikret i bilen, bør billetter og pass bli beslaglagt om du velger å ta med deg et uvaksinert barn, til områder du risikerer at barnet blir smittet av meslinger!!

Noen av grunnene for at folk velger vekk meslingvaksina (MMR- meslinger, kusma og røde hunder), er at barna kan bli litt småsyke av den. Men det er vel bedre enn at de blir skikkelig syke.

Det gikk også en periode rykter om at MMR-vaksinen kunne føre til Autisme, men dette ble tilbakevist og det viste seg at forskeren som "påviste" sammenhengen hadde en økonomisk gevinst av å påvise en sammenheng.

Voksne mennesker står fritt til å ignorere helseråd på egne vegne. Noen velger å fortsette røykinga, andre velger å ikke gjøre alt som står i dems makt for å krympe BMI'en sin... (der har'u meg ja). 

Men barna får ikke velge sjøl. DERFOR går myndighetene inn og sterkt anbefaler folk å vaksinere barna etter en oppsatt plan. FOR BARNAS SKYLD!! Det er ikke for å detaljstyre de som er foreldre.

Jeg ser på det å ikke vaksiner barna sine, eller å ikke følge opp barnas helseplager som en form for omsorgssvikt. 

Så foreldre: SKJERPINGS!! 

Jobben deres er å gjøre alt som står i deres makt at barna skal ha det så godt som mulig og være så friske som mulig!!

VAKSINER BARNA DERES!!

And the winner is....

De som er interessert i fuglekasseeventyret kan få en liten oppdatering idag.

Det har jo de siste dagene vært ganske livlig her, da både et par kjøttmeiser og et par blåmeiser har ment at kassa er deres.

De har alle fire bygd og stulla inni kassa. Og det har også vært litt forskjellig hvem som har overnatta...

Men nå i natt har det skjedd saker: de første egga er på plass

Så nå blir det spennende å se idag hvordan vinnerparet skal beskytte sine ufødte mot "taperne". Og vinnerne er.... -KJØTTMEISENE!

Her gjør mor de siste forberedelsene før hu stikker ut av kassa en tur. Brer litt over egga sine. Dem er flinke! 

Så spørs det om de får lov å leve opp og om foreldrene overlever i år....

Jeg avslutta egentlig innlegget der, men pga tekniske problemer har det skjedd litt mer etterpå... Blåmeisene kom... Og jeg er vel mer spent enn noen gang på hvor vidt kjøttmeisene får bli der, på tross av at de har fått lagt de første egga.

Hehe katta heier tydeligvis på kjøttmeisen også, for hu er hakket mer interessert i å fange den spirrevippen av en hissig blåmeis ;) 

(jadda, ellers så er det fordi den er hakket mer bråkete og flytter seg raskere rundt i kassa)

Nye leieboere?

Kjøttmeisen her er på visning nr to nå og går grundig til verks. Katta blander seg inn mot slutten av videoen og sier sin mening om hvor vidt hu synes det er gøy at de fuglene bare var på TV'n...

Jeg skjønner at det er på tide og kattetrygge noen landingsplasser for dem utenfor kassa også, så ikke det ender i tragedie som forrige året..

Solformørkelsen 2015 Premiekonkurranse!!

Ikke barebare å ta bilde av den der sola som gjemmer seg bak månen...

 Prøvde uendelig mange variasjoner av solbeskyttelse på kameraet før jeg bokstavelig talt snublet i løsningen... Ta en kikk på det siste bildet og gjett hva jeg til slutt endte opp med å bruke foran kameralinsa.

 Det finnes helt sikkert mange bedre bilder enn mine der ute på nett, men ble bare strålende fornøyd at jeg i det hele tatt fikk tatt noen bilder hvor formørkelsen kom fram :))

Premien tilfaller den som først svarer riktig på hva slags beskyttelse jeg brukte ;) Og hva premien er? Jo det har med svaret å gjøre ;)))

Når drømmejobben plutselig lyser mot deg...

OBS! Dett blir et litt ustrukturet og rotete innlegg, med mye tekst og lite bilder...
så da er dere advart ;)

Jeg har over lenger tid nå, vurdert å skrive et litt mer ærlig innlegg om hvordan livet mitt er. Som endel vet ble jeg uføretrygdet i altfor ung alder.
Og før tankene begynner og svirre om nok en blogger som lever på NAV og synes det er lettvint og digg, kan bare kutte ut de tankerekkene med en gang, for det er
INGENTING DIGG MED Å VÆRE AVHENGIG AV NAV!!!
Det er for meg forbundet med så mye skam at hver gang jeg skal møte nye mennesker gruer jeg meg spesielt for et av standardspørsmåla folk har, nemlig hva jeg jobber med... Da kikker jeg som regel litt brydd ned i bakken og sier at jeg dessverre for tiden er uføretrygdet.

Jeg har også fram til nå i det aller siste følt at jeg nærmester forpliktet til å fortelle nærmest ukjente mennesker om hvorfor det er sånn at jeg "utnytter" velferdsstaten, men har endelig skjønt at det ikke egentlig ligger en forklaringsplikt der.
Jeg er veldig heldig som har blitt født inn i denne flotte velferdsnasjonen, for ellers hadde jeg garantert gått til grunne for mange år siden...

Når dagene er rolige og "vanlige" funker livet sånn tålig greit,men i det øyeblikket jeg skal noe utenom normalen er det fullstendig utmattende for meg. Skal jeg være med på "harrytur" en dag, må jeg vite det litt påforhånd så jeg vet at jeg ikke har noen avtaler minimum de første to dagene etterpå, for da er jeg helt kjørt...

I forkant av at jeg ble erklært ufør, er det også flere år med utprøvinger av både jobb og skole, uten andre resultater enn at vi fant ut hvor lite jeg tåler, før det surrer seg til for meg igjen. Jeg har gått til ulike behandlinger fra jeg var 14år, så det står ikke på at jeg ikke har prøvd...

Sjøl om vi er så heldige her til lands at det finnes et system som hjelper dem som av ulike grunner havner utenfor A4-ektemake-1,84 barn-jobb til begge-greia, så må det også sies at det å ende opp med en uføretrygd er ikke en enkel sak! Det er ikke sånn at om du er mer enn gjennomsnittlig arbeidssky, så er det bare å gå på NAV for å skaffe deg en uføretrygd...
Fra jeg ramlet ut av arbeidslivet, til jeg satt med papiret på at jeg hadde blitt erklært ufør tok det 11 år. Og tro meg, det var 11 år hvor alt som hadde med forutsigbarhet i forhold til økonomien, bare var å se langt etter... (Og det er ingen som blir friskere av økonomiske bekymringer 24/7 i hvertfall)

Jeg var av de som var optimistiske etter de flotte nyttårstalene som har vært fra både Kongen og statsministere etter 22.7-tragedien. Der de lovte å ruste opp psykiatrien og spesielt fokusere på god traume-behandling uansett hvor i landet man bor. Et mer inkluderende arbeidsliv og flere muligheter for tilrettelegging for å komme seg inn i arbeidslivet igjen...  Fine ord det.....
Bare synd at det ikke skjer noe annet i praksis, enn å "belønne" de som klarer å jobb i tillegg til trygden sin...

Problemet der er bare det at det er svært få arbeidsgivere som tør å ansette folk som går på trygd og hvertfall sånne som meg, som nå har et ca 15 år stort hull i CV'n min...

Men det stopper meg ikke fra daglig å lese stillingsannonser, finne ut om det er noe utdanning jeg kan ta, om det er noen i det hele tatt som kan ha bruk for arbeider som klarer jobbe ca 8 timer pr uke fordelt på to dager???
Opp  igjennom åra er det mye jeg har villet bli... Fra yngre dager var det lærer, så gikk det veien via barnevernspedagog, vernepleier, til sosialrådgiver og nå plutselig helt ut av det blå, da jeg så denne stillingsutlysninga har jeg funnet ut hva som faktisk er den ultimate drømmejobben

Hehe og de som gikk sammen med meg på sos.ped i Notodden for noen år siden nå kan jo flire littebitt for jeg var jo av de som absolutt mente at læreren (han med netcom-sveisen ja) fokuserte vel mye på skolens organisasjonsstruktur, ledelsesteorier , konfliktløsning i arbeidsstokken osv.. . som om vi alle ville bli rektorer liksom. (Dette var i den fasen jeg ville bli sosialrådgiver :)
Men nå sitter jeg altså her og har endelig funnet ut "hva jeg vil bli når jeg blir stor" eller når jeg blir frisk som jeg drømte om i mange år... og vet at jeg ikke trenger søke på stillingen engang, for jeg er virkelig ikke i stand til å jobbe så mye... Og det gjør meg helt grusomt, forbanna trist... Men at det er drømmejobben?  -Helt klart!!

En fin dag med gullet :)

Nina Nathalie har vært på besøk idag, og siden det har vært supert vårvær idag, måtte vi jo bare ut og nyte det :)

Først snowkick,..

Så tok vi en tur på spark til en haug i nabolaget som vi sjekka utsikten fra..

Som dere kan se har vesla begynt på ballett og valgte det som "pose" på utsiktspunktet ;)

Full fart i beina på'a :)

Vi var også ute på "farmen" en tur så hu fikk hilst på hestene og hjulpet til med litt foring av dem.

Best å bruke beinet til å dytte etter med for sikkerhets skyld.

Avslutta dagen med litt søplemat og vesla fikk smake milkshake. Kommentaren: 

Ahh det smakte sommer!! 

Kunne ikke sagt det bedre sjøl ;)

Takk for besøket :)

Konsertopplevelse med Krogh'a

Igår var vi en tur i Larvik igjen. Denne gangen for en julekonsert med folk vi liker godt :) Hanne Krogh med tre tenorer, Tunklang vocalenseble og to fantastiske musikere Stein Austrud og Tarjei Nysted.
Jeg må jo si at det å sitte å høre på de to sistnevnte var av mine absolutte høydepunkt igår. Makan til flinke folk.

Ja ikke for det, de andre var absolutt flinke de også, men igår var en dag hvor jeg tydelig var Ekstra mottakelig for musikernes krumspring.

Det å dra på en Hanne Krogh-konsert tenkte jeg for endel år siden at var langt forbi min alder... Og må nok si at jeg også igår fortsatt følte meg ung ;) Men nå har jeg vært på to julekonserter og to eller tre sommerkonserter med denne gjengen og hver gang har det vært en god opplevelse! Hanne sjøl har en tilstedeværelse og godhet ved seg som smitter over på både publikum og gjengen på scenen. En konsert verdt å gå på!!